Nei til todelt helsevesen!

<>

<>

<>

Fra media kjenner vi historier om folk som opplever å få dårligere behandling basert på geografiske forskjeller. Noen vurderer endog å utvandre til Danmark. Den norske modellen med et sterkt og kompetent helsevesen som er finansiert over skatteseddelen skal være vår beste helseforsikring. Det skal egentlig ikke være behov for å komplettere denne helseforsikringen som gjelder oss alle, med private ordninger. Virkeligheten er dessverre en annen.

Problemene med å få tatt i bruk nye medisiner ble svært tydelig i år, hvor Beslutningsforum hadde oppe for 8. gang til behandling om Kadcyla skulle tas i bruk for brystkreftpasienter. Dette gikk heldigvis gjennom i møtet i midten av august, og medisin som kan gi forlenget liv ble endelig tilgjengelig i regi av offentlige behandlingsinstitusjoner. For de med gode private helseforsikringer eller velfylt lommebok, har den vært tilgjengelig i lengre tid. Det samme for innbyggerne i våre naboland. De har fått denne medisinen gjennom sin offentlige helsetjeneste.

Det det handler om for pasientene er egentlig håp^. Håpet om å få følge familien i enda et år, gjennom forlenget levetid og økt livskvalitet. For våre helsemyndigheter handler det om at prisen må stå i stil med effekten medisinen gir. De har altså et tak for hvor mye det offentlige kan spandere på den som stirrer døden i hvitøyet, lenge før de har nådd en alder hvor livet normalt går mot en slutt.

Spør man mannen i gata hva som er viktigst, eller pasientene for den saks skyld, så er svaret rimelig åpenbart. De lurer på hvorfor de med kreft ikke får all tilgjengelig hjelp? Et solid flertall av pasientene sier det er viktigst med tilgang til nye medikamenter. For dem som også kan ha nytte av nye behandlingsmetoder eller utstyr, er selvsagt fokuset på dette, like stort.

Fokus må ligge på gode løsninger, ikke hvem som har skylden. For å sikre oss et fullverdig behandlingstilbud ved våre offentlige sykehus, må alle parter ta sin del av ansvaret. Svarte-Perspillet som man kan se tendenser til er et opplagt spill, det er pasienten som sitter igjen med Svarte-Per. Det er som kjent det samme for skylden hvem som har den…

Hva skal vi så gjøre for å få orden på den uheldige situasjonen vi er i? Et hurtigløp for godkjenning av livsviktige medisiner må innføres. I tillegg må det på plass en midlertidig finansieringsordning mens medisiner er til godkjenning. Alt pasientene ber om, er at godkjente medisiner og behandlingsutstyr som finnes i våre naboland, og som ligger i en skuff hos Helse-direktoratet i påvente av godkjenning, skal tas i bruk.