Rehabilitering

Rehabilitering er viktig for bedre livskvalitet. For kronikerne er rehabilitering noe som pågår hele livet. Enkeltstående behandlinger og oppfordring til skogsturer holder ikke, det trengs rehabiliteringsopphold, team og koordinering. Ikke minst i de familier hvor barn er pårørende, vi må se hele familien og over tid. Det er mange sterke historier å høre. Disse handler om mennesker og enkeltskjebner, vonde hverdager og oppgitthet over politikerne. Tilværelser hvor man mister tilliten til leger og sykehus, og hvor store belastninger skal balanseres. Tøffe hverdager hvor det kreves at man svartmaler samtidig som man skal mestre hverdagen.

Hva skal så til for å snu dette? Det første og viktigste skrittet er kanskje å se hele mennesket som et komplekst system, og ikke en samling av separate kroppsdeler. Spesielt for dem som har mer enn en diagnose, de komorbide, er det lite tilfredsstillende å møte en fragmentert tilnærming fra dem som skal hjelpe. Rehabilitering handler om mestring og da spillerkropp, følelser, tanker, handlinger og omgivelser inn. I realiteten snakker vi om å skreddersy et individtilpasset opplegg, for at rehabiliteringen skal bli vellykket. Nærhet og kjærlighet spiller kanskje en større rolle enn man normalt sett tenker.

I et valgår mangler det ikke på lovnader og planer for folkehelse og rehabilitering. Regjeringen har lansert sin opptrappingsplan for rehabilitering, Arbeiderpartiet har som slagord at alle skal med og Senterpartiet vil ha Kjersti Toppe som folkehelseminister. Under ExtraStiftelsens debattmøte i Arendal var det lagt opp til en skikkelig debatt, men det var pasienthistoriene som festet seg i hjernen. Det er vanskelig å se at det er nærmere et godt og fullverdig tilbud, på en stund. Floskler og innstuderte fraser gjør mer galt enn godt. Nå er det på tide å gjøre som Lisbeth Norman sier, for andre enn helsepersonell, også.

Personlig, så savner jeg å høre noe fra arbeidstakerorganisasjonene. Det er fryktelig lite som dukker opp i nyhetsfeeden min fra det holdet, når det dreier seg om rehabilitering og arbeidslivsdeltakelse. De har kanskje nok med seg selv og trepartssamarbeidet? Når man i dag vet at hver tredje nordmann får en hjernesykdom i løpet av livet, så undres jeg sterkt over at arbeidstakersiden er så usynlige når det kommer til behovet for rehabilitering. Det er deres medlemmer som rammes av sykdom og trenger rehabilitering for å komme tilbake til livet. Rehabilitering er en investering i et best mulig liv, og er ikke en kostnad som kan kuttes ned på. Jeg utfordrer derfor arbeidstakerorganisasjonene til å komme på banen!