Det store uføreranet – politikk i praksis?
Politikk er skjæringspunktet mellom moral og reguleringsteknikk. I hvert fall er det slik jeg som ingeniør ser det.
Samfunnet er et komplisert dynamisk system som består av enmengde mindre delsystemer som sammen må virke optimalt for at ikke noe skal gå galt. Sånn sett kan et mindre delsystem som ikke fungerer som det skal, medføre store problemer. For å sikre at samfunnet fungerer som det er tenkt, er det viktig med en stor dose moral når politikerne setter reglene som samfunnet skal styres etter.
Dessverre er det ikke alltid lett å regulere komplekse systemer. Egentlig så er dette aldri enkelt. Dette er ikke bare noe vi ingeniører innenfor faget sier for å fremsnakke vår egen betydning, det er fakta. Når det gjelder samfunnet vårt, er det Stortinget som setter reguleringsparametrene etter forslag fra regjeringen. I motsetning til et reguleringssystem som ingeniører har laget, er Stortinget som reguleringsmekanisme fullt av potensielle forstyrrelser. Vi ingeniører er gjerne opptatt av å prøve å få kontroll på slike forstyrrelser, slik at vi kan lage systemer som eliminerer effekten av forstyrrelsene. Vi lager også gjerne systemer som har såpass mye virtuell intelligens at det er mulig å gi de noen signaler fra sensorer og så klarer de å tenke selv slik at reguleringen går som den skal. Akkurat som en autopilot på et fly som fører besetning og passasjerer trygt frem til bestemmelsesstedet.
Komplisert system
Når det gjelder Stortinget er det slik at forstyrrelsene neppe lar seg måle eller beregne på et fornuftig vis. Forstyrrelsene der består av svært avvikende partiprogram, feilslått stolthet, partipisken, krav om stabilitet, behov for kompromisser, mindretallsregjeringens sårbarhet, menneskelige faktorer, manglende kompetanse og råd. Akkurat som vi sammen har bestemt at det skal være. Vi har mange partier på Stortinget og vi har valgt å ha et system som gir alle partier gode muligheter for stor representasjon gjennom ordningen med utjevningsmandater. Når dette enormt kompliserte systemet skal benyttes til å styre samfunnet, er det vanskelig å få entydige signaler fra tre–fire partier til å virke sammen. Det blir lett kaos og to flasker vin som plutselig dukker opp i et stortingsvedtak kan være en så stor forstyrrelse at et statsbudsjett på nærmere 1,4 billioner kroner plutselig ikke er mulig å skape enighet om. Det ble i hvert fall såpass mye styr rundt disse vinskvettene at det store uføreranet fra Stoltenberg-regjeringen passerte under radaren og ingen ting ble gjort for å rydde opp i betydelige svakheter i uføreordningen.
Nær halvparten fikk mindre
Du lurer kanskje på hva Stoltenbergregjeringen har med saken å gjøre? Det var jo Erna Solberg dannet jo regjering i 2013 og har beholdt makten siden? Saken er at forslaget til Uførereform som Stoltenberg-regjeringen fremmet til Stortinget, lovet at alle skulle komme ut om lag likt eller bedre med den nye uføretrygd fra 1. januar 2015. I stedet har den vist seg for mange å være en katastrofe i praksis. I forbindelse med statsbudsjettet for 2019 har det endelig kommet tall som klart viser det Hjernesvulstforeningen har hevdet siden ordningen trådte i kraft i 2015. Et stort antall av dem som mottok uførepensjon i desember 2014, har gått ned i realinntekt etter omleggingen fra uførepensjon til uføretrygd. Hele 48 prosent av mottakerne har fått redusert sin realinntekt som en følge av omleggingen. Kombinert med en nærmest total mangel på deltidsstillinger som er tilpasset uføre personer, så har også arbeidslinjen som var en viktig del av Uførereformen vist seg å være en linje som er så kort at den ikke rekker frem.
Spleiselag blant de fattigste?
Når halvparten av de uføretrygdede har fått redusert realinntekt, så har også noen gått opp i ytelser. Samtidig har alderspensjonistenes talsmenn lykkes i å beskrive de utfordringene denne gruppen har på en så overbevisende måte at deres budskap har blitt honorert med økte ytelser. Disse er sikkert berettiget, jeg har ikke kapasitet til å sette meg inn i deres utfordringer. I hvert fall er det sikkert berettiget for dem som har minst blant alderspensjonistene. Problemet er bare at når disse og «vinnerne» av Uførereformen har fått penger, så er det mindre igjen i potten til de andre som ikke er i stand til å tjene penger til livets opphold. Pengene som rettmessig burde tilhøre den halvparten av de uføre som ikke har hatt anledning til jobbe gjennom livet og legge seg opp sparekonti, kjøpe bolig eller annet som de fleste andre har, har altså blitt gitt til andre som neppe vil gi de fra seg igjen.
Det at det er vanskelig med endringer i dagens uføreordning – som altså har vist seg å være en i beste fall mangelfull utredet ordning – vises godt når også opposisjonens alternative budsjetter legges frem. Her er det fint lite å spore i retning av en reell vilje til å korrigere uføreordningens feil og mangler. Da jeg var på Stortinget og i møte med arbeids- og sosialkomiteen, var det vanskelig å få øyekontakt med sentrale politikere, og følelsen av at de satt og tenkte «bend over, here it comes again» slo meg. I den korte, tilmålte tiden som hver høringsdelegasjon får, er det lite tid til å gå rundt grøten. Direkte tale så likevel ikke ut til å gå inn hos stortingsrepresentanter som tidligere var en del av regjeringsapparatet som fremmet uføreordningen. Sett opp mot partienes forskjellige slagord er det synd at det ikke er reell vilje til å ta forsøke å få med alle og tro på bedre rettferdighet for hele Norge.
Kommunene får regningen, de uføretrygdede får skammen
Det er synd at evne og vilje til å korrigere feil og mangler ikke prioriteres høyere. Det er nettopp her moralen spiller inn i stor grad. Jussen har som forutsetning at når det gjelder pengekrav, så skal feil korrigeres. Betaler du ikke TV-lisensen, så kommer det tilleggskrav og purringer i postkassen din. Når det offentlige ikke står ved det som de er ansvarlig for, så er saken tydeligvis noe helt annet. Nå tvinges de som ikke lenger har gleden av å motta den summen som ga dem en tilstrekkelig kjøpekraft da de ble uføre, til å ta den tunge veien til sitt lokale NAV-kontor for å søke supplerende stønad. Da må de brette ut alt om seg og sin families privatøkonomi for å få hjelp til å betale strømregninger og annet. Personlig finner jeg det umoralsk å svekke statlige ordninger for så å skjule seg bak at det finnes et sikkerhetsnett som fanger opp dem som faller utenfor. De svakeste av gruppene har ingen reell mulighet til å bli hørt. Det er pressgrupper med styrke og penger som vinner frem med sine perspektiver på hva som må prioriteres.
Kravene som Hjernesvulstforeningen fremmer til statsbudsjettet i 2020, blir således svært like de som er fremmet de siste årene. Nå må samfunnet reguleres på en slik måte at moral og anstendighet er synlig i enhver sak. Vi er smertefullt klar over at det ikke er mulig å gjøre alt godt på en gang, men likevel er det fullt mulig å ta grep som sikrer at det viktigste blir gjort først. Gode levekår sikrer bedre helse, også blant dem som er uføre og deres familier. Barn som vokser opp i lavinntektsfamilier hvor foreldrene også blir sett på som såkalt mindre ressurssterke av samfunnet, har igjen svært vanskelig for å skaffe seg selv og i neste omgang sine barn et bedre liv. Forskerne kaller dette for «transgenerasjonell overføring». Dette høres kanskje flottere ut enn at fattigdom og uførhet går i arv, men det er det som i praksis skjer. Ressurssterke vinner frem mens ressurssvake naturlig nok taper. I vårt samfunn skal det ikke være så stor forskjell på folk, det er derfor hovedlinjene i norsk politikk ligger fast, uansett hvilken politisk farge regjeringen har. Da må det naturlig nok være et system som sikrer at det ikke er noen som blir gjort ressurssvake. Alle skal ha et minimum som er bra. Det er ikke bra å leve på søppelmat som er på tilbud. Fire Grandiosa på tilbud til en hundrelapp er vesentlig billigere enn et fiskemåltid, og derfor blir dessverre næringsfattig mat resultatet for mange. Forskjeller i næringsinnhold trenger jeg neppe ta opp her.
CRPD ukjent?
Neste år skal regjeringen rapportere til FN om mennesker med nedsatt funksjonsevnen kår. Norge tiltrådte i 2013 FNs konvensjon, CRPD, og der er det mange krav som ikke er nådd. Forpliktelsene ved å tiltre en slik konvensjon er store, og behovet for å iverksette tiltak for å oppfylle dem, er således en nasjonal forpliktelse. Etter det jeg kjenner til har ikke Norge tiltrådt en konvensjon om skattelette og taxfreekvoter som hviler tungt på regjeringens skuldre. Da er det stor skam og lite tillitvekkende at både regjeringen og Stortinget ikke makter å justere et knepp eller to på siktet for å hjelpe de svakeste med sine tiltak. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon følger også opp Norges rapportering med en egen skyggerapport som mest sannsynlig avviker sterkt fra en del av det som den offisielle rapporten vil vise. CRPD synes ikke særlig kjent ute i kommunene heller, og de svakeste er under stadig økende press, mange steder.
Ta de rette grepene
Jeg vil tro at også de fleste av våre politikere enten har lært lignelsen om den barmhjertige samaritan fra søndagsskole, grunnskole eller på annen måte. Denne lignelsen er like gyldig i dag som den gang disiplene hørte den. Uavhengig av hvilken Gud eller religion man tror på eller om man ikke tror på noen religion, har denne lignelsen viktige læringspunkter. At politikerne velger oppføre seg som røverne i lignelsen i stedet for den barmhjertige samaritan, er vanskelig for meg å forstå. Det er fortsatt ikke for sent å snu, men det begynner å haste noe voldsomt. Den første kursendringen må straks bli synlig, skal man unngå at deler av den norske befolkningen havarerer og går under, i hvert fall deres selvrespekt og tro på at politikerne er folkets tjenere. Ikke bruk ressursene på å krangle om noen vinskvetter, gjør noe som kommer til å stå i historiebøkene som et strategisk viktig grep og eksempel på god moral!