Verdens kreftdag 2019
Mandag 4. februar arrangerte Kreftforeningen sammen med de 16 tilsluttede pasient- og likepersonsorganisasjonene et frokostmøte i Kreftforeningens Vitensenter.
Oslo Economics har på oppdrag fra Kreftforeningen sett på fremtiden og hva den mest sannsynlig vil bringe.
Hjernesvulstforeningens leder, Lars Bestum, var en av de sentrale samarbeidspartnerne og holdt også en glimrende sluttappell.
Inkluderingsdugnad
Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) startet frokostmøtet med et innlegg om den offentlige svikten rundt mennesker som overlever kreft, men likevel ikke er friske nok til å arbeide. Hauglie trakk frem at arbeidslivet så langt har vært uforberedt på denne nye situasjonen. Arbeidsgivere er i stor grad ikke klar over at Nav har mange støtte- og tilretteleggingsordninger som kan hjelpe folk til å komme tilbake i jobb. Det er også mulig å bli omskolert, og skape seg en ny karriere, trakk Hauglie frem. Oslo Economics viste tall som ga et skremmende varsel om fremtiden. Om 15 år kommer det til å være 50 prosent flere som får kreft i Norge, skal vi stole på prognosene. Så lenge vi lever lengre og flere overlever alvorlig sykdom i sine yngre dager, vil det også være flere som er disponert for å få kreft senere i livet. Livstil spiller også en rolle her. En slik økning i krefttilfeller vil også ha stor innvirkning på arbeidslivet. Hauglie er derfor opptatt at ordningene for tilrettelegging skal bli enda bedre i fremtiden. Hvis vi ikke gir senskader etter kreft større oppmerksomhet og sørger for å inkludere flere, vil vi aldri klare å få løst ut dette store potensialet.
Bortkastede milliarder for samfunnet
Folk flest vil jo tilbake til en normal hverdag og arbeidslivet, samtidig som rapporten fra Oslo Economics viser at det koster det norske samfunnet ca. 19,5 milliarder kroner hvert år at kreftpasienter forsvinner fra arbeidslivet. Dette er en altfor høy kostnad, og det må gjøres mye mer for at så mange som mulig kommer tilbake til jobb etter kreft. Det snakkes stadig om dyre kreftmedisiner og budsjettsprekker i helsesektoren, men det er et mer nyansert bilde enn de fleste ser. Kreftforeningens generalsekretær, Anne Lise Ryel, trekker frem at kreftbehandling stod for kun ti prosent av de totale samfunnskostnadene av kreft i Norge i 2017. De resterende 90 prosentene er knyttet til dødsfall, tap av livskvalitet og den manglende evnen til å bidra i samfunnet etter kreft. Riktig prioritering av midler til behandling kan således gi langt større gevinst for samfunnet, og ikke minst for den enkelte som kommer seg tilbake i arbeid. Det å ikke prioritere dette området er rett og slett å kaste milliardene ut av vinduet.
Kreftfri, men ikke frisk
Takket være fremskritt innenfor behandling og diagnostikk overlever syv av ti nordmenn kreft. Det å være kreftfri betyr ikke alltid at man er frisk. Minst en tredjedel av de rammede får senskader og mange opplever en vanskelig hverdag etter at de ble kreftfrie. Spesielt har dette vist seg å være hverdagen for mange med såkalte godartede hjernesvulstdiagnoser, som mange tror gir en enkel hverdag. Det å skulle møte arbeidsgivers, kollegers, familien og egne forventninger er krevende når du opplever en hverdag som krever mer enn halvparten av det du har å gi gjennom dagen, for å bare eksistere og ivareta personlig hygiene og andre ting som andre tar for gitt. Med ytterligere 50 000 nye årlige krefttilfeller i 2035, så betyr dette også at kreftoverlevere vil bli mange flere. Fortsetter vi som tidligere, kommer mange av disse til å falle ut av arbeidslivet, mot sin vilje.
Bredt samarbeid nødvendig
Skal vi unngå dette, må det NAV, politikere, arbeidsgivere og ikke minst de funksjonshemmedes organisasjoner, sette seg sammen for å finne løsninger og dekke behov for nye og bedre tjenester og støtteordninger. Å legge til rette for at flere av fremtidens kreftpasienter, herunder hjernesvulstrammede med «godartede» diagnoser, kan stå i jobb, gjør at samfunnet sparer store kostnader samtidig som vi sikrer at den enkeltes liv får mer mening. I Hjerne Det! 2/2014 skrev foreningens første æresmedlem, Ninni Øinæs Simpson, noe om dette med å få diagnosen og falle ut av arbeidslivet under tittelen «Den dagen jeg mistet min identitet». Det har også vært flere artikler gjennom årene som har omhandlet arbeidslivsdeltakelse og viktigheten av dette. Det er viktig for både livskvaliteten og identiteten å kunne returnere til jobb, selv om det er bare en lav stillingsprosent man klarer å arbeide. Den varme velkomsten fra kolleger etter et sykeavbrudd er kanskje langt viktigere enn man tidligere har vært klar over, det oppfyller menneskets behov for å ha noe som gir livet mening, og sørger for at de ikke sitter hjemme og stirrer ut av vinduet mens andre er på jobb.
Fakta om kreft og arbeidsliv
Omtrent 40 prosent av alle som får kreft er i arbeidsfør alder.
Hvilken kreftdiagnose og hva slags behandling man får, har stor betydning for hvor lenge man blir borte fra jobb, i hvilken grad arbeidsevnen blir påvirket og hva slags tilrettelegging man trenger.
Senskader som kronisk tretthet, nerveskader, smerter, konsentrasjonsproblemer, søvnproblemer eller psykiske reaksjoner, kan svekke evnen til å utføre arbeidet.
Det er viktig, og en plikt for arbeidstakere å ha dialog med arbeidsgiver underveis i kreftbehandlingen. Da blir det enklere å tilrettelegge slik at man helt eller delvis kan komme tilbake til arbeid.
Arbeidsmiljølovens § 10-2 (4) gir rett til å få redusert stillingen, permanent eller midlertidig, av helsemessige og sosiale grunner.
Avtalen om inkluderende arbeidsliv skal bidra til at det er muligheter for alle som har arbeidsevne.