Grupper settes opp mot hverandre

I en tid hvor det har vært fokus på forebyggende behandling slik som PrEP for friske mennesker målt opp mot f.eks. Aimovig til migrenepasienter, har debatten gått friskt om dette er de rette prioriteringene. Hjernesvulstforeningen har ingen problemer med å se nytten av alle disse behandlingene, men det er et faktum at forebyggende medisin flytter penger fra syke til friske mennesker, noe som medfører sterke følelser hos mange. Pasienter skal ikke være de som skal settes opp mot hverandre. Vi må stå sammen, om det er hiv, migrene eller kreft. Den dyreste behandlingen er den som ikke virker. Pasienter i Norge skal ha behandling som virker og som ligger i spissen for utvikling.

Pasientkostnader fremfor pasientrettigheter

Prioriteringsforskriften sier at det skal være en klar kost/nytte-vurdering som ligger til grunn for valg av nye behandlingsmetoder. For enkeltpasienter som den 30 år gamle prostatakreftpasienten som opplever at hans behov blir satt i bås med den gjennomsnittlige prostatakreftpasienten på ca. 70 år, er dette fokuset på kostnader fremfor rettigheter mest sannsynlig fullstendig uforståelig. Samfunnskostnadsbetraktninger er fullstendig fraværende, fokuset ligger kun på medisinkostnader. Kostnaden for medisiner er lett å beregne men ikke kostnaden ved menneskelig lidelse.

Rettigheter i et juridisk perspektiv

Rettigheter er noe som andre har en plikt til å innfri. Med de overføringene som har skjedd fra blåreseptordningen til H-resepter for mange medikamenter, så har kostnader blitt flyttet fra folketrygden til Helseforetakene. Disse har således gått fra å være en juridisk rettighet til kostnadskontroll på en begrensende måte. Dette er ikke tilpasset systemet når det gjelder presisjonsmedisin, og det er stor uenighet om dette er veien å gå. Pasienten slipper egenandeler, men mister rettigheter på løpende bånd med denne endringen. Snakk om å selge smør uten å få betalt. Grunnlovens § 98 sett i et prioriteringsperspektiv tilsier at persontilpasset medisin betyr at forskjellighet er likhet for loven. Lovendringer kan ikke innebære en reduksjon av pasientrettighetene.

Hva er det egentlig regjeringen mener?

Uklarheten om hva vi faktisk har blitt presentert fra regjeringen er tilstede. Lovfestingen har ikke klare formuleringer, det er positivitet som sminker budskapet nærmest til det ugjenkjennelige. Beslutningsforum får all makt og behandlere ender opp med å bli vingeklippet. Folk tror de har rettigheter, men oppdager når de blir syke at det ikke er et innhold på internasjonalt nivå. Vi får et tilbud som ligger på nivå med land som det ikke er naturlig å sammenligne seg med. Retten til nødvendig helsehjelp blir en bedriftsøkonomisk salderingspost mens utgiftene til direktørenes sluttavtaler og administrasjon for øvrig ikke synes å ha noe tak. Helseforetakene har blitt et institutt for å flytte beslutninger ned til et nivå som ikke har ansvar. Nye metoder er ikke rigget for å følge med utviklingen innenfor medisin. Individuell vurdering av forsvarlig helsehjelp er det viktigste rettighetsprinsippet vi har. Når noen ønsker å ta fra oss dette, er det på tide å sette foten ned. Senterpartiets initiativ for å belyse denne saken er et kjærkomment signal om at noen er villige til å lytte til oss som representerer pasientene og deres pårørende. For oss er livene ikke mulig å sette tall på, slik som byråkratene så lett klarer å gjøre det.

Gliom er hjernesvulst som har utviklet seg fra gliaceller, støttecellene i hjernen. Gliom har ulik grad av vekstmønster inndelt av WHO, Verdens helseorganisasjon, som grad I-IV der høyere grad betyr raskere vekst.