Betalingsviljen avgjør

I forrige utgave av Hjerne Det! skrev vi om helseøkonomi. Helseøkonomi handler mye om betalingsvillighet, og basert på det vi har fått opplyst fra legemiddelindustrien, ligger øverste nivå for betalingsvillighet på ca. kr 825 000 pr. år. Optune som kombinasjonsbehandling koster altså i utgangspunktet ca. tre ganger så mye som antatt betalingsvillighet strekker til. Hvor gode forhandlere man setter på saken har nok bare begrenset innflytelse på resultatet. Etter mer enn ett år med forhandlinger så leverte leverandøren Novocure sitt foreløpig siste og endelige tilbud i slutten av februar i år. Dette viste seg å fortsatt være for kostbart, så beslutningen ble negativ til tross for at det av faglige årsaker er ønskelig å tilby denne behandlingen også i Norge.

Det er fryktelig vanskelig å vurdere aldersgrenser for behandling, men vi kan forstå at personer med ulik alder oppfatter Beslutningsforums vedtak ulikt. For en som er 82 år og får en glioblastom-diagnose, er det nok svært forskjellig fra den som er langt yngre. Er man mellom 20 og 50 år og f.eks. har små barn, fremstår beslutningen som blodig urettferdig og umulig å forstå. Hvis jeg har forstått sammenhengen mellom statistisk verdi av et liv hos voksne og barn riktig, så skjer det en plutselig halvering av denne verdien når man fyller 18. Som voksen er man i gjennomsnitt «verdt» om lag 30 MNOK etter dagens tall, uten produksjonstap. Verdien av et kvalitetsjustert leveår uten produksjonstap er i overkant av 1,3 MNOK. Rammene for hvilke behandlinger som er innenfor betalingsvilligheten er dermed langt lavere enn den estimerte verdien av et kvalitetsjustert leveår, og det er på generelt grunnlag. Debatten om det skal være forskjeller mellom mennesker i slike vurderinger er vanskelig, og noe man ønsker å unngå å ta. Derfor er også de økonomiske betraktningene gjort forenklet. Dette gjør nok jobben til beslutningstakerne enklere, men på behandlernes nivå, de som møter pasientene, så er det triagering som utøves. Triagering er et uttrykk som vi har hatt med oss siden 1. verdenskrig hvor dette ble et system for å sortere skadde soldater på slagmarken. Her foretas det til daglig valg basert på medisinsk tilstand og noen må vente.

Andre vurderinger nødvendig

Det er min påstand at det også innenfor kreftmedisinen må utøves triagering. Og ikke bare på basis av rent medisinske forhold. Alder og familie spiller inn. Et nei til Optune i en verden hvor det ikke er andre alternativer er rått og brutalt, spesielt for den som har f.eks. små barn. Det er etter min mening mindre rått overfor den som er 82 år gammel og kanskje allerede har andre sykdommer. Mange vil være uenig med meg her, det har jeg forståelse for, men livet består av en rekke valg og prioriteringer. I situasjoner med knappe ressurser, så er dette mer oppe i dagen enn ellers. Vi er til sammenligning inne i en situasjon hvor samfunnet langt på vei har blitt nedstengt og store summer overføres i ordninger for å sikre arbeidsplasser til vi kan nærme oss en normalsituasjon, selv med covid-19 som et stort risikomoment. Regjeringen har med stødig hånd tatt grep for å sikre oss mot pandemien i størst mulig grad og koronamilliardene sitter løsere enn mange andre milliarder. Siden jeg ikke får tilgang til kostnadene ved Optune, er jeg ikke i stand til å fastslå hvor mange optunemillioner det vil være behov for i helsesektoren. Det jeg vet er at det sitter folk og regner på dette, og at de er opptatt av at det skal være slike betraktninger som avgjør om en behandling kan tas i bruk eller ei. Denne behandlingen følger etter det jeg kan forstå de samme vurderingene som for medisiner, selv om dette er et behandlingsapparat og som følges opp på en annen måte. Økonomisk triage på høyeste nivå har altså erstattet triage på medisinske og ev. andre forhold på behandlingsnivået i helsetjenesten. Pasientens helsetjeneste hvor behandleren og pasienten skal møtes på samme nivå og se hverandre inn i øynene. Pasientens helsetjeneste som er finansiert fullt ut av fellesskapets midler gjennom lov og noen små egenandeler fra pasientens lomme. Forsvarlig forvaltning av fellesskapets midler er viktig. Forsvarlig forvaltning krever dog at vi er enige om hva forsvarlig forvaltning innebærer.

Alle vil ha Optune!

Beslutningsforum er også enige i at Optune bør tilbys, men de har ikke budsjettmessig dekning for å få inn denne behandlingen i sin verktøykasse. Verktøykassen lånes ut til legene og er fortsatt uten fremskritt etter at Stupp-protokollen kom for ca. 15 år siden. Legene ber om at de skal få mer i verktøykassen, men verktøyet koster for mye. Migrenepasientene fikk sin Aimovig etter at Sykehusinnkjøp HF forhandlet prisen ned slik at kostnaden totalt sett kom under 100 millioner, som en del av blåreseptordningen. Når det gjelder optunemillionene, så er dette ikke noe som betales fra samme kasse, så da er det heller ikke mulig å få dette inn under blåreseptordningen. Har vi her tapt noe viktig når slik behandling ikke gis på blå resept men H-resept? Helseforetakene var kategorisk i sitt svar da jeg i september i fjor utfordret dem på muligheten til å be om mer penger under revidert nasjonalbudsjett. Nå er de stilt overfor en situasjon hvor det er anslått at det foreløpige etterslepet etter utsettelser pga. covid-19-tiltakene ved sykehusene vil medføre en merkostnad på opp mot to milliarder kroner. Det blir spennende å se hvor mye penger som kommer til å bli tilført for å dekke opp disse ekstrakostnadene, eller om det bare blir så enkelt som at det som ikke er gjort blir ikke gjort raskere enn det allerede tildelte midler strekker til. Innsatsstyrt finansiering har sine ulemper når det drar seg til, uansett grunn til at normalen må avvikes. Statssekretær Anne Grethe Erlandsen har varslet at regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en vurdering av bevilgningsbehovet som følge av reduksjonen i aktivitetsbaserte inntekter.

Imens venter vi på at Novocure skal senke prisen og Beslutningsforum skal øke betalingsvilligheten. Det er jo ikke annet å gjøre enn å vente. Slik det er nå så trenger vi noen optunemillioner også, blant fastlegemilliarder, vaksinemillioner og covidmilliarder. Idrettslag over hele landet hyler mot regjeringen for å få penger til å dekke tapet de har opplevd på manglende leieinntekter på sine klubbhus. Noen hyler om lavere bompenger. Vi hyler ikke og vi snakker ikke stygt om noen. Vi ber bare om at det som så langt er det eneste som viser seg å gi god effekt til en gruppe mennesker med uflaks og glioblastom, skal kunne tilbys. De har ikke selv valgt denne sykdommen. Den er ikke livsstilsrelatert. Den er dødelig og har statistisk sett svært forkortet levetid for den som rammes. Vi snakker ikke om milliarder, vi snakker om millioner. Livsviktige optunemillioner i landet som er forberedt på å tape hundrevis av milliarder på grunn av covid-19. Landet som har penger nok på bok til at viktige ting får lov til å rokke ved handlingsregelen. Er man redd for at kostnadene blir for store, kanskje oljemilliardene våre burde brukes til å kjøpe aksjer i Novocure og andre foretak som gjør liv lengre og bedre? Avkastning kan måles i så mangt.