Generalsekretæren har ordet

I et demokrati er statens eksistens rettferdiggjort av nytten staten gjør for folket. Trekker vi en parallell til oss som pasienter i en offentlig helsetjeneste, betyr dette at den offentlige helsetjenesten kun er rettferdiggjort hvis den yter den behandlingen og omsorgen som vi trenger.

Sommeren har for en stor del vært preget av covid-19 og det er kanskje ikke mange som har sett polemikken mellom ansatte ved sykehusene og de regionale helseforetakenes fagdirektører – de som reelt sett sitter med makten til å bestemme hvilke behandlingsmetoder som vi skal kunne få – vedrørende tilgangen på tidlig utprøving. Fremragende medisinere har brakt frem i lyset det som oppleves som unødig begrensende og urimelige krav til produsentene for å ta i bruk ny og gratis behandling av en mindre gruppe pasienter i en testperiode, frem til beslutning om ordinær behandling med denne metoden besluttes. Fagdirektørenes fremstilling av saken skytes ned av dem som ser pasientene i øynene, og distansen er således stor mellom de forskjellige nivåene i vår offentlige helsetjeneste.

Man kan kanskje si at vi befinner oss i hver vår boble, og at ingen av oss ser den komplekse helheten. Lykken er kanskje å kun fokusere på en liten del av virkeligheten og med dette tro at man forstår alt. Jeg er ikke i tvil om hvem som har rett i denne saken, utbyttet for pasientene er viktigere enn rigide prinsipper og selvpålagte restriksjoner. Vi er kanskje i bobler, men de som er i boblene sammen med pasientene er der hvor boblen sprekker lettest og virkeligheten gjør seg gjeldende. Nok er nok. Klarer ikke fagdirektørene å bli mer pragmatiske, må de vike plassen for nye krefter som i større grad ser pasientene i øynene og er på samme nivå, et bilde som statssekretær Anne Grethe Erlandsen så ofte benytter når hun beskriver pasientens helsetjeneste. Og de må ikke være ovenfra og ned, som Anne Grethe igjen sier: «det er samme veien som møkka renner».

I skrivende stund er jeg lei av å se at det er behandlingsmuligheter som ikke tas i bruk, uansett årsak, så lenge de har sin medisinske godkjenning og anses som trygge. Millionene har sittet løst i innsatsen mot covid-19-pandemien. Penger har Norge tydeligvis nok av, det er måten de brukes på som er utfordringen. Kanskje burde det brukes noen kroner på sluttpakker snart og så noen kroner på behandlingsmetoder som gjør at det blir lengre mellom hver gang jeg og andre går i begravelser til mennesker som på ingen måte har levd lange liv? Det er snart et år siden pasientforeningene møtte byråkratene for å snakke om brukermedvirkning i beslutningsprosessene. Selv om covid-19 setter begrensninger for møtevirksomhet, så håper jeg at det blir et nytt møte denne høsten for å bringe pasienttilbudet videre i riktig retning. Selv med munnbind på, lover jeg å snakke klart og tydelig, og skyte ned lurvete argumentasjon og billige hersketeknikker. Det er først når vi slutter med tullpratet at vi kommer videre. Jeg er klar for innsats, spørsmålet blir således om fagdirektørene er klare for en runde med meg og andre som er utenfor deres boble. Vi tar nok med en nål så vi kan stikke hull på boblen...