Sykehuset Nordmøre og Romsdal

Fra ellers velinformert hold har redaksjonen underhånden mottatt tips om at det etter hvert så kjente marerittprosjektet med å få begravd fogderistriden i Møre og Romsdal med et nytt sykehus på Hjelset, er i ferd med å falle i fisk. En økonomisk ramme på oppunder 6 milliarder kroner er ikke nok til å få spaden i jorden.

Nåværende og kommende leger, jordmødre og sykepleiere er snart avhengige av Zofran eller andre kvalmestillende medikamenter for å klare å se for seg en fremtid ved sykehuset som med salomonisk visdom er besluttet lagt til et lite sted hvor det nesten ikke bor folk, men hvor det er kort vei til skiløypene på Fursetfjellet. Selv med egen europaveg deler av vegen, flotte tunneler og spennende utsikt fra bru-spenn og høydedrag, er det ikke nok til å få folk til å ønske å jobbe der. Onde tunger vil ha det til at dette langt på vei skyldes frykt for å bli holdt ansvarlig for at det ikke blir født flere nordmøringer. Snikromsdalifiseringen av et helt fogderi, er mer enn det en jordmor kan bære på sine spinkle skuldre med arbeidstøy uten skulderputer.

Redaksjonen har ingen umiddelbare forslag til hvordan det er mulig å løse alle de konfliktene som så langt har oppstått eller ligger i løypa for å oppstå. Det som vi tenker mest på er at det er kanskje viktigst nå å få sperret veiene til Østlandet fra Møre og Romsdal, slik at kultur og annet ikke lekker nedover til Innlandet hvor de også sliter med å finne det rette stedet for et nytt sykehus. Feil side av Fursetfjellet kan fort bli til feil side av Mjøsa, eller det enda verre rett side av Mjøsa, men for langt nord.

Redaksjonen venter i åndeløs spenning på å se resultater av det særdeles vanskelige lokaliseringsarbeidet, og gjerne før hele budsjettet er brukt opp på krangling og forarbeid uten pasientutbytte. Vi har liksom fått det for oss at det med nye sykehus skal være til det beste for pasientene, og ikke nødvendigvis bare for å underholde kommentatorer i sosiale medier og aviser opptatt med sine polemikker og skittkasting. Det klarte man i hvert fall godt i mange år, uten et felles sykehus i de to nordre fogderiene i Møre og Romsdal til å tirre opp kamphanene. Også i en tid hvor landet ikke flommet over av penger.