Sykehusbygg HF

I Sykehusbygg HF er det 160 faste ansatte og et femtitalls innleide konsulenter som bidrar til å skreddersy sykehusbyggene til fremtidens behov. Totalt vil disse nye byggene som er samlet i 13 prosjekter bety nærmere en million nye kvadratmeter, i tillegg til de om lag fem millioner kvadratmeter som eksisterer i dag. Hvordan de nye sykehusene skal utformes og ikke minst hvor de skal plasseres er det mange meninger om, ikke minst blant politikere som med sin organisering av våre helsetjenester har sagt fra seg retten til å bestemme dette. Da Stortinget valgte å organisere spesialisthelsetjenesten som de gjorde, ga de også avkall på muligheten til å politisk styre store byggeprosjekter gjennom egne investeringsproposisjoner, på den måten som de fortsatt kan f.eks. for Forsvarets nye bygg for de nye jagerflyene F-35.

Nå hagler det med påstander om feilkonstruksjoner og feilplasseringer fra politikere på kommunalt og sentralt nivå. Det planlagte nybygget ved Rikshospitalet på Gaustad i Oslo som sammen med nye Aker sykehus skal dele akuttfunksjoner og ha en sine ulike spesialistfunksjoner er kanskje mest utskjelt av alle. «Smittetårnet på Gaustad» har blitt et kjent skjellsord i politisk tale, og både politikere, fagforeninger og sterke fagmiljøer er uenige i den foreslåtte nye organiseringen og funksjonsdelingen mellom Rikshospitalet og nye Aker. I tillegg har Ullevål universitetssykehus en gedigen tilhengerskare, om enn kanskje ikke blant dem som vil ha snarlig tilgang på nye og funksjonelle bygg. Ullevåls tilhengerskare virker å bestå mer av personer som mener at de vet bedre enn både brukermedvirkere og dem som faktisk har rett og plikt til å beslutte den nye sykehusstrukturen i Oslo-området.

Hvilke behov er det?

Men hva trenger vi egentlig i fremtiden av sykehusbyggene? Vet vi i dag nok om fremtidens behov til å fatte beslutninger for sykehus som kan være moderne i de neste 20–30 årene? Har vi kunnskapene som nå til for å treffe med en skikkelig innertier? Selvfølgelig vet vi ikke det. Vi vet heller ikke om det trengs en enorm samlet akuttmedisinsk enhet for å håndtere en katastrofe. Vi vet generelt sett veldig lite om fremtiden, og må bruke det vi vet om fortiden til å forsøke å se inn i krystallkulen og bedømme fremtidens behov. Vi har stor grunn til å anta at det vil komme mange nye polikliniske behandlinger og at liggedøgn på sykehusene vil gå ned, også i fremtiden. Før i tiden lå man inne en stund med lidelser som i dag fikses i løpet av et par timer og pasienten er ute før gipsen har tørket. Er du frisk nok og kan tisse selv, så er det ikke slik at spesialisthelsetjenesten er stedet for deg. Ortopediske inngrep med foten i strekk og flere døgn på sykehus, galleblæreoperasjoner med tilsvarende liggedøgn og mange andre diagnoser er nå behandlet kjapt og greit, gjerne på dagen med kikkhullskirurgi og noen timer på overvåkning etter inngrepet. Mulighetene for «hjemmesykehus», bruk av nye kommunikasjonsmåter som videosamtaler og estimater for befolkningsutvikling er naturlig nok en viktig del av beslutningsgrunnlaget.

Samhandlingsreformen

Samhandlingsreformen har vært her en stund og begynner å virke. Kommunal omsorg hjemme eller ved kommunal institusjon er stedet for omsorg og pleie, behandling skal du få på sykehuset eller hos en avtalespesialist. Pasientene kan også selv bidra til at de ikke blir gjengangere på sykehusene i fremtiden. Selv om vi alle blir eldre og således løper en risiko for vi med dette også stifter bekjentskap med sykdommer som melder seg med alderen, er forebygging for fremtiden og en livsførsel som øker sannsynligheten for et fremtidig liv med redusert behov for behandlingstrengende sykdom, noe som hver og en av oss kan ta tak i selv. Tar vi et større ansvar for egen helse, kan vi langt på vei unngå livsstilssykdommer som i dag representerer et stort innhugg i helsebudsjettene og krever liggedøgn på sykehus. Jeg vet i hvert fall at det er elementer ved min livsstil som helt klart kan endres, for å redusere risikoen for at jeg skal bli «vinneren» av enda flere diagnoser enn dem jeg i dag har. Gevinsten er ikke bare i fellesskapets helsebudsjett, men noe den enkelte kan hente ut daglig i form av bedre helse og bredere livsutfoldelse og økt livskvalitet. Poenget med å leve lengre må jo å være å få leve flere gode dager.

For de av oss som er avhengige av høyt spesialisert medisinsk kompetanse, kan det være utfordrende å høre på og forsøke å forstå sykehusdebatter. Påstander om «for lite» «og «på feil sted» er gjengangere i debattene, gjerne like før eller i forbindelse med åpning av nye sykehus. For mange av oss så er det ikke enkelt å forstå hva som egentlig trengs på et sykehus, selv etter å ha forsøkt å følge debattene nøye. Det å forstå hvor mange spesialister og hvor de skal være er minst like vanskelig. Det en del av oss tenker er at det er viktig å sørge for at antall sykehus ikke blir for mange, slik at det er fordyrende i seg selv å ha de stående der. Det trengs penger og kompetansesamling for å drive frem gjennombrudd i behandling, økt satsing på sjeldne diagnoser, nytt og avansert analyseutstyr for å få persontilpasset behandling. Dette er ikke nødvendigvis enkelt å få inn i debatten når folk flest er opptatt av å ha et skilt med «Sykehus» i sitt nærområde. Angsten for å bli avspist med distriktsmedisinske sentre og kommunale døgnakuttplasser synes å være fremtredende hos mange.

Nye sykehusbygg og det behandlingstilbudet som de skal romme må fylle følgende tre kriterier:

1. Høyt spesialiserte med utstyr for diagnose og analyse som gir reell persontilpasset behandling.

2. Beliggenhet i rimelig nærhet til befolkningen som de skal betjene.

3. Komplettere øvrig tilbud av spesialisthelsetjenester som finnes i rimelig nærhet.

Pasienter må også fylle følgende tre kriterier:

1. Ha helsekompetanse nok og evne til å ta de rette valgene for egen livsførsel.

2. Ikke belaste spesialisthelsetjenesten med unødvendige undersøkelser.

3. Benytte seg av de tilbudene som finnes i rimelig nærhet i størst mulig grad, og ikke misbruke ordningen med fritt behandlingsvalg.

Kjerneelementer

Det er kun hvis vi både sammen og hver for oss holder fokus på de viktige kjerneelementene at vi kan få effektive helsetjenester. Bedre og effektive helsetjenester gir økt livskvalitet og store innsparinger i offentlige utgifter. Den som tror at dette kommer av seg selv mens man røker, drikker og spiser smågodt og potetgull som om verden skulle gå under i morgen, tar feil. Den som mener at det er en katastrofe å måtte reise til et sykehus i en annen kommune for å få behandling, tar feil. Den dagen noe alvorlig skjer med oss, da trenger vi ekspertise. Ekspertise får man ikke ved å spre ekspertene tynt utover landet og sørge for at de ikke får jobbet nok med sitt spesialområde til å opprettholde sin ekspertise. Dette er ikke mer komplisert enn å ha ti brødskiver, men bare fem skiver skinke. Enten kan man bygge smørbrødet litt høyere og ha færre av dem, men med pålegg, eller så har man flere skiver uten pålegg. Jeg vet hva jeg foretrekker, jeg er en av dem som trenger å møte noen som vet mer enn meg selv om mine diagnoser.