Kunsten å stå opp om morgenen

I kategorien selvhjelpsbøker har det etter hvert kommet noen, også i den militære undersjangeren. Generalløytnant (p) Robert Mood har denne vinteren kommet med sin bok, Kunsten å stå opp om morgenen, som egentlig er en bok som oppsummerer livserfaringer som er allmenngyldige.

Etter hvert som man samler år og erfaringer, så kommer nok de fleste av oss opp i situasjoner hvor usikkerheten lett kan ta over. Man skal stå oppreist, ikke holdes oppreist. Dette sitatet er hentet fra keiser Marcus Aurelius som har vært en stor inspirasjon for Mood. Mood tilhører også stoikerne, hvor det lykkelige livet står sentralt. Det lykkelige livet henger sammen med en logisk forståelse av naturen og livet, og er også sentral i kristen etikk. Her har Mood mye til felles med de aller fleste av oss, som henter vårt humanistiske syn og hverdagsfilosofi fra den samme.

Bokens tittel er gjenkjennelig fra Admiral William H. McRaven, tidligere NAVY SEAL og kjent for mange for sin tale til avgangskullet ved et universitet i USA. Han fokuserer også på det å stå opp om morgenen og selv lage seg en best mulig dag, inkludert det å re opp sengen sin. Skulle dagen mot formodning bli en dårlig dag, så venter i det minste en innbydende seng på deg etter dagens strabaser.

Boken er naturlig nok delt inn i ti kapitler, ett for hvert råd. Gjennom lettleste anekdoter, sitater og referanser til samtaler med andre, deriblant Aslak, får vi presentert rådene. Aslak Brekke har gjennom tjenesten sammen med Robert Mood blitt en god venn og samtalepartner. Deres felles opplevelser fra tjenesten i inn- og utland har også gitt dem mange episoder som har dannet grunnlag for refleksjon. Et av de gode sitatene fra Aslak prest er det om kraften i tette relasjoner. «Det beste du kan gi i gave, er tillit». Dette er sagt om makkeren, den som har ryggen din og som man i en opphetet situasjon kan finne seg selv sammen med, med full tillit til.

Enten det er i en skyttergrav mot en tallrik fiende eller på et legekontor med dr. Petter eller andre, så er tilliten til din makker viktig. En del av fortellingene om makkerens viktighet trekker frem en tidligere kollega av meg. En jeg kjente som en uredd og samvittighetsfull offiser, med stor omsorg for sine soldater og kolleger. Etter en tid som en av våre fremste tillitsvalgte, ble han hentet inn nært Robert Mood som sjef. Dette pga. at han var en offiser med prinsipper og gjorde rett uten å tenke på egen komfort eller vinning.

For oss som var nære denne offiseren da stridsvognen gikk gjennom isen på Herjangsfjellet og soldater mistet livet, så skjønner vi godt hvorfor han ble hentet inn til Mood for å være en makker og fortrolig sparringpartner. I livet trenger vi noen som vi kan stole på og som viser oss så mye omsorg at de også sier fra når vi gjør eller er i ferd med å gjøre feil. Det som for noen kan se ut som kontroll og mas, er i mange tilfeller utslag av omsorg. Dette trekker også Mood frem.

Andre gode leveregler som kommer frem, er bl.a. at alt krever innsats og trening. Du må selv gjøre jobben. Hopper du over skrittene, så øker sjansen for å feile. Dette er kanskje den viktigste delen av læren om livet vårt. Forberedelser, respekt for seg selv og for andre, alle ingredienser i en god relasjon trekkes frem. Ikke alle forberedelser får man bruk for, men de er ikke uviktige for det.

Et annet viktig element i boken er når det nærmer seg slutten, det å la døden bli en del av livet. For oss som lever i nær kontakt med alvorlig og livstruende sykdom, er det like viktig som for soldater i felt å innse at døden er en del av livet. Rammen rundt militære seremonier ved bæremottak og begravelser er en del av styrken ved samholdet. Det å inkludere makkere med familien til den avdøde og sørge sammen, gir også styrke til familien. Ingen er meningsløse liv. Enten det er soldater som faller i strid eller mennesker som dør av sykdom. Det aller siste kapittelet handler om det å komme hjem, etter at strabasene er over. Også her finnes det likhetspunkter til livet med sykdom. Når vi kommer hjem, er det sjanse for at også vi er forandret. Da gjelder det å komme helt hjem.