Bølger

Bølgene er noe av det mest karakteristiske en kan oppleve når en er ved havet helt ute ved Frøya (en øy langt ute i Trondheimsfjorden). Ustoppelig og utrettelig slår de innover mot sand- og steinstrendene. Dersom du setter deg ned og lytter til båreslagene, kan du kanskje få en opplevelse av at bølgene på vei ut igjen drar med seg tankene dine på en reise. En reise bort fra støy, smerte, sykdom og det en sliter med. De kan bruse og buldre, men likevel gi deg en følelse av stillhet og ro. De kan være et vitnesbyrd om noe stort. Gjennom livet har mange ting forandret seg. Men bølgene har alltid vært de samme.

Til tross for  vanskelige tider lever vi vårt liv slik andre har gjort det før oss. Ofte er det en kamp for å greie seg med det daglige, i tillegg er vi medlemmer i foreninger som vi ønsker å gjøre noe for. Av og til er vi medlemmene litt tunge «å danse med», vi er vel ikke de mest sikre, og det må ofte gjøres en god innsats for å holde hjulene i gang. Men tross slitet og tårene, er det noe som driver oss fremover. Stemmene fra trofaste venner, familie og mange i samme «båt». De svikter aldri, de er der.

Vi vet godt hva  det vil si å gi opp det vi er glade i. En «god dag», en kjær venneflokk, jobben og mye mer. Dette har kostet mye av lengsler og savn, ikke bare for oss, men også for våre nære. Slik blir det et hav mellom livet før og nå. For oss som brått fikk forandret livet fortoner det seg som noe uvisst og kanskje også utrygt. Før hadde vi alltid «noen», men nå er alt foran oss så uvisst.

Mange ganger har det føltes litt risikofylt å bli med i foreninger og lag, og resultatet kunne like godt blitt tap som vinning. Håpet er at gjennom realisering av våre formål, kan det hjelpe oss fram til bedre kår. Men alle de mange, fine menneskene jeg har fått møte, og som jeg får jobbe sammen med, har gjort meg sterkere for å stå på videre.

I min alder  vil jeg ikke gi noen falske forhåpninger om «en lett tursekk», men gi hverandre løfte om å gå skrittene sammen. Ser vi fremover så vet vi at vi skal komme videre.

Når alt kommer til alt, kan det være at vi mennesker er lik bølgene som slår mot land. Slitte berg og sjøsteiner er vitner om et levd liv. En bølge som har slått innover mot land forsvinner ikke, men som en strøm går den ut igjen til havet og blir en del av nye bølger som kommer til. Slik er det også med menneskene. Det slitet og arbeidet som vi opplever forsvinner ikke ut i ingenting. Det legger grunnlaget for å jobbe fremover.

Ikke vær redd for å si «Jeg vet ikke»

Ikke vær redd for å si «Jeg er lei meg»