Uføretrygd eller lønnstilskudd
For noen uker siden hadde jeg gleden av å være på et kurs/samling som hadde det viktige temaet deltakelse i arbeidslivet med sjeldne diagnoser. Der fikk vi mange gode foredrag og gruppediskusjoner, og ikke minst fikk vi direkte kontakt med NAV og andre viktige aktører.
Som en følge av den informasjonen vi fikk der fra NAV samtSysselsettingsutvalgets to rapporter, så ser det ut til at det er en bevisst dreining fra passiviserende uføretrygd og over til tilskuddsordninger som gjør at man enten beholder sin tilknytning til arbeidslivet eller får en ny vei inn, selv med nedsatt funksjonsevne.
Regjeringen har også denne høsten fremmet et forslag om omlegging av fribeløpet ved arbeid gir avkorting i uføretrygden. Grensen på 0,4 G er ikke høy, og Sysselsettingsutvalgets funn var at mange stoppet ved denne grensen, noe som ligger til grunn for regjeringens tanker om en klar sammenheng mellom arbeid og 100 prosent uføretrygd. Sysselsettingsutvalget anbefalte å innføre disse endringene som en prøveperiode for en gruppe, og ikke som en generell endring. Regjeringen fremmet forslaget og det ble fort imøtegått av mange solide argumenter fra mange kanter, og ved de i skrivende stund pågående budsjettforhandlingene i Stortinget ser det ut til at forslaget faller. Dette er nok et forslag som krever langt bedre utredning før det kan settes ut i praksis, ikke minst må alle de forskjellige tiltaksordningene i stat og kommune tas i betraktning.
Når det gjelder hva som lønner seg, så er det vel hevet over en hver tvil at det alltid vil lønne seg å arbeide, fremfor å være avhengig av uføretrygd. Dessverre er det slik at det i dag er ca. 360 000 norske borgere i arbeidsfør alder som er mottakere av uføretrygd. Denne gruppen varierer fra de som er født med forskjellige syndromer eller funksjonsnedsettelse som har gjort dem arbeidsuføre, til arbeidstakere som pga belastninger eller sykdom senere i livet har måttet redusere eller avslutte sin arbeidslivsdeltakelse. Det å finne en felles løsning er ikke enkel, og NAV trenger sammen med arbeidsgiverne en rekke forskjellige verktøy for å kunne gi et tilpasset tilbud. Sysselsettingsutvalget er tydelige på at de mener at uføretrygd ikke er en god ordning, det har vist seg å være en vei ut av arbeidslivet i større grad enn en kompensasjon for redusert arbeids- og inntektsevne.
Aktiv bruk av midler
NAV forvalter om lag 1/3 av statsbudsjettet. Tallene for 2018 viser at kostnadene til uføretrygd var på 88,1 mrd., mens arbeidsmarkedstiltak var på 8,6 mrd., en knapp tiendedel av kostandene til uføretrygd. Alderspensjon sto for 221,1 mrd. av totalkostnaden på 487 mrd. som også rommer 40,1 mrd. i sykepenger. Som en del av koronatiltakene har det i 2021 blitt bevilget mer penger til NAV, hvor de permitterte og arbeidsledige har fått sine rettigheter midlertidig forbedret i perioden. NAVs opplysninger til oss som deltakere på kurset var at de også hadde fått langt større mulighet til å bruke penger på arbeidsmarkedstiltak som tidsbestemt eller varig lønnstilskudd. En dreining fra uføretrygd til lønnstilskudd for en del av de som tradisjonelt sett har blitt uføretrygdet, vil etter alle solemerker bidra til at det blir innsparinger på NAVs budsjett, og at det er mulig å opprettholde en bedre privatøkonomi for de som har fått redusert sin arbeidsevne.
Lønnstilskudd passer for mange
Ordningene med lønnstilskudd går ut på at NAV gir tilskudd til arbeidsgivere for å ha mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeid. Dette er avtaler som inngås for en varighet på minst et år, og som sikrer at arbeidsgivere som gir arbeid til denne gruppen får kompensert for redusert produksjon. Noe av regningen må arbeidsgiver selv ta, men det er uansett en gevinst her da en arbeidstaker også sikrer inntekter til Staten ved høyere skatteinngang og ikke minst arbeidsgiveravgift. Når det er mer penger ute blant folk blir det også større handel og avgiftsinntekter på denne, samt redusert behov for sosialhjelp. Både stat og kommune tjener/sparer på dette, men den største gevinsten er uansett hos arbeidstakerne som nå kan fortsette som dette, fremfor å måtte uføretrygdes og miste sin tilknytning til arbeidslivet.
Det å stå i arbeid har større virkning enn bare på lommeboken. Det er også noe som betyr mye for mange, da de har behov for kontakt og kommunikasjon om andre ting enn vær og vind, samt egen helsesituasjon. Det er også slik at arbeid er en stor del av vårt liv og vår sosiale identitet. Det å nave har blitt et uttrykk som brukes nedsettende om andre, og de aller færreste føler seg vel med å måtte se frem til at de i store deler av livet skal måtte være henvist til å leve på uføretrygd og ev. tillegg av sosialhjelp, når de har en kompetanse som de kan bruke for å tjene penger til livsopphold. Noen har så redusert arbeidsevne og trenger å bruke all sin energi på å komme seg gjennom dagliglivets aktiviteter. De bør også tilgodeses med gode nok ordninger til at de slipper å frekventere det kommunale NAV-kontoret for å be om økonomisk nødhjelp og annet. Noe av innsparingene som gjøres gjennom omlegging fra uføretrygd til lønnstilskudd må også kanaliseres inn mot økning i uføretrygdesatsene, slik at de beholder sin verdighet.
Arbeidsgiver må være med
Rent teknisk så er det arbeidsgiver som må søke NAV om lønnstilskudd for en arbeidstaker med redusert arbeidsevne. Dette kan de gjøre både for en som allerede er ansatt og som har fått redusert arbeidsevne og for å få inn nyansatte. Den som skal dra nytte av en slik avtale må også ha en god dialog med sin rådgiver i NAV for å sikre at dette er en løsning som er aktuell. Behovet for å gå på arbeidsavklaringspenger og ev. sendes på utprøving i diverse yrker eller hos arbeidsgivere blir således også redusert. Alt for mange blir i dag fanget av arbeidsavklaringspengeordningen, når det de egentlig trenger er en måte å sikre at de kan beholde hus og heim, og ha mat på bordet. Forlengelse av perioden man kan gå på arbeidsavklaringspenger er ikke en vei å gå for de aller fleste, de fortjener å få normalisert livet så raskt som mulig og uten unødig tap av inntekt.
Skreddersy din nye hverdag
Ved lønnstilskudd så opprettholder man 100 prosent av sin inntekt og kan ta del i andre goder ved bedriften man er ansatt i. Lønnsutvikling er mulig i større grad enn det som er ved de årlige reguleringene av uføretrygden. Man kan også være delvis uføretrygdet og ha lønnstilskudd for resten av sin arbeidsevne. Hvor mange timer man skal arbeide versus hva man produserer på slike avtaler, er noe som arbeidsgiver og arbeidstaker må bli enige om. For noen er det kanskje rett at de er på jobb 37,5 timer hver uke, og har lavere tempo/produksjon, mens for andre er det riktig å ha redusert arbeidstid og heller jobbe hardere eller mer effektivt mens de er på arbeid. Tilrettelegging er nøkkelordet og den kritiske suksessfaktoren for en slik avtale og at partene begge er tilfredse. Hele stillinger i en bedrift kan med fordel f.eks. deles opp i to, hvor begge får lønnstilskudd. Poenget er uansett å ha dialog og komme frem til de gode løsningene. Det meste er mulig når man legger godviljen til og ser muligheter. Problemene som måtte dukke opp vil man med et løsningsfokus normalt sett komme fort forbi. Hva og hvordan fremfor hvorfor gir de gode løsningene.
Står du utenfor arbeidslivet eller er i ferd med å havne i en slik situasjon, så er det altså langt mer du kan gjøre selv enn å være en passiv brikke i et løp hvor du går fra sykemeldt til mottaker av arbeidsavklaringspenger i årevis, før du blir uføretrygdet. Finn deg en aktuell arbeidsgiver eller ta praten med din nåværende arbeidsgiver og fortell om den geniale muligheten til å ha deg og din kompetanse i arbeid, samtidig som at NAV dekker størsteparten av regningen. Ta praten videre med din rådgiver i NAV, og vær tydelig på at du både har kompetanse og arbeidslyst som kan kombineres med en slik avtale. Ordningen med tidsbestemt lønnstilskudd kan være starten på å beholde jobb og inntekt, og den kan også endres til varig lønnstilskudd når NAV ser at dette er riktig for deg. NAV er der for deg og din arbeidsgiver, i like stor grad som de er der for andre formål. Det viktigste de gjør er å sikre folk god livskvalitet og et tilpasset opplegg som sikrer at de aller færreste må uføretrygdes. Selv om vi har en slik «reserveplan», så skal ikke dette være plan A.