Å være pårørende, som forelder

Av og til lurer jeg på når vi egentlig skal bli ferdig med denne kreften. Det var jo ikke slik det skulle bli. Jeg er mor til en gutt på 14 år som har hatt kreft siden han var ti. Siden svulsten ikke kan opereres ut, dreier livet mitt seg ofte om å leve fra MR til MR. Noen som kjenner seg igjen? Sønnen min er heldigvis av den typen som skyfler kreften langt under teppet. Når jeg gir beskjed om MR svaret, har han glemt at vi ventet på et resultat. Akkurat det er herlig! Det hadde vært verre om vi hadde vært to om den samme angsten. Som mor er angsten til tider altoppslukende. Den påvirker søvn, ro, glede og lykke i livet. Av og til kjennes situasjonen fullstendig klaustrofobisk fordi vi får liksom aldri satt punktum på noe. Det som har vært fint er å snakke med andre foreldre som har barn/ungdom i samme situasjon. Det er fint å fortelle om livet akkurat som det er, uten å legge noe mellom. Det er fint å kunne le sammen av situasjoner jeg aldri hadde trodd jeg skulle le av. Det er godt når noen nikker gjenkjennende uten at jeg må forklare medisinske inngrep og behandlinger. Livet mitt kan deles inn i «før og etter kreften». De første årene var bare et stort sjokk og et svart hull. Ettersom årene går har jeg jobbet med mye med å akseptere. Etter fire år er jeg ikke kommet dit enda, men jeg har skjønt at det kanskje må til. Jeg har også funnet et fellesskap gjennom foreningen som har vært til stor hjelp. Er du forelder til et barn/ungdom/ung voksen med hjernesvulst? I Rogaland holder vi på å etablere et fellesskap for foreldre som har opplevd dette.

Ta gjerne kontakt med nestleder i Rogaland, Trine Pettersen, trineaasland@hotmail.com. Hun formidler kontakt videre.