Generalsekretæren har ordet

Vinter-OL er i skrivende stund akkurat avsluttet, og medaljestatistikken viser at Norge er den ledende nasjonen, til tross for sitt beskjedne innbyggertall. Selvsagt spiller det en rolle at vi har måneder med snø og kulde, i hvert fall i deler av landet, og at det er lange tradisjoner for slike idretter i Norge. Det er likevel verdt å merke seg at resultatene kommer av langsiktig planlegging og et mål om at norske utøvere skal være de best forberedte. Høydeopphold fordelt over flere år har vist seg å være en kritisk suksessfaktor for langrenn og skiskyting. Det hjelper ikke med skippertak når det kommer til å ta OL-gull.

Andre områder av interesse for oss nordmenn er vår offentlige helsetjeneste som i fjor gikk til topps i en annen kåring. Det er jo ikke noen form for olympiske leker for den slags, her er det om mulig Nobelpris på vinne, men det kåres likevel «vinnere». Når det gjelder forskning på alvorlige og livstruende sykdommer hjelper det ikke med høydetrening. Her er det mer snakk om mengdetrening i lavlandet som er viktig. Flere hjerner tenker best, og vi vil ha med de fremste hjernene i Norge i samarbeid med de fremste hjernene i land det er naturlige å samarbeide med. Når det kommer til forskning og medisinsk behandling er det som i idretten, resultatene taler for seg. Det er altså et meritokrati, og ikke et demokrati som vi hyller og lar oss begeistre over.

Meritokratiet er nok ikke en styringsform som alltid er den beste eller foretrukne. Folk flest vil være med på å bestemme, selv om de ikke har de fremste evner og ferdigheter. Det er derfor vi har demokrati som styringsform. Folk må få det som de ønsker, i hvert fall litt av det og noe av tiden. Koste hva det koste vil. For oss som jobber for å få på plass nye behandlingsmetoder gjennom kliniske studier og utprøvende behandling der hvor det ikke er mulig å ha kliniske studier, så er det en pussig tid vi lever i. Noen av oss holder minnetaler og sørger over mennesker som har stått oss nær, og som kreften brutalt tok livet av i ung alder. Andre ønsker å gravlegge dagens fylkesstruktur.

Oppi alt dette har vi de hjemlige følgene av koronapandemien å håndtere, som koster oss som samfunn milliarder av kroner. Milliarder av kroner som vi gjerne skulle hatt noen millioner av. Noen titalls millioner kan være det som gjør forskjeller og redder liv. Tap av liv til kreft er i en rapport fra Oslo Economics beregnet til at det koster Norge – og oss skattebetalere – 19,5 milliarder kroner årlig, bare ved at kreftpasienter forsvinner fra arbeidslivet. Burde vi kanskje bry oss mer om dette enn om Innlandet, Viken og Troms og Finnmark er fylker?

Mens økonomien blør og mennesker dør er det demokrati og demagoger som tvinger frem fokus på de mindre viktige sakene. Jeg ønsker meg et samfunn som er like villig til å lytte til ekspertene når det gjelder hva vi bør prioritere, som når ekspertene kommer med sine råd om trening og løpsdisponering for våre idrettsutøvere. Våre helse- og trygdeordninger er ikke noen man kan ta lett på, her trengs det innsikt i og forståelse for sammenhengene. Kun da kan vi unngå at Norge og nordmenn kommer sist på resultatlistene over nye behandlingsmetoder. Det hjelper ikke stort med rekordantall av sykepleiere og utgiftsdekning, når vi ikke har råd til eller vilje til å ta i bruk nye og bedre behandlingsmetoder. Her må meritokratiet være styrende, og så får unødige utslag av demokratiet legges til side. Skattebetalernes penger må brukes på noe som faktisk betyr noe. Det er bedre å leve i Viken enn å dø i Østfold. Den som ikke skjønner dette fortjener ikke min tillit.