Plass nok på Haukeland
Rolf J. Ledal
Bak denne døren på Haukeland er det i dag et ubenyttet rom. Også naborommet er ubenyttet. Mellom dem er det en dør, så det er egentlig to rom som henger sammen. Akkurat det vi trenger for å etablere PFP-teknologien for å kunne persontilpasse behandlingen av hjernekreft og andre kreftformer. Dette gjøres gjennom å dyrke frem små kopier av svulstene i sine naturlige omgivelser, organoider, og utsette dem for en rekke forskjellige kreftmedisiner slik at effekten av behandlingen kan prøves ut før pasienten utsettes for eventuell unyttig behandling.
Norsk Hjernekreftnettverk har stor tro på at dette er en teknologi som kan gi presise svar på spørsmål som onkologene i dag kun kan få svar på gjennom å gi pasienter behandling og så vente og se hvordan sykdommen utvikler seg. Det er som du kan forestille deg ikke en spesielt treffsikker måte å arbeide på, og vi må få utnyttet teknologiske fremskritt i langt større grad, for å kurere hjernekreft og kreftformer med spredning til hjernen.
Hjernekreft mer utbredt enn mange tror
Du vet kanskje ikke at hjernekrefter den hyppigste solide kreftformen hos barn, og med dette den hyppigste årsaken til kreftdødelighet hos barn? Eller at det er den syvende hyppigste kreftformen hos voksne i Norge og den største bidragsyteren til tap av livskvalitet hos pasienter med hjernesykdom under 50 år? Eller at siden vi har et godt utviklet offentlig helsevesen er også hjernekreft hyppigst i Norge, sammen med Island, når vi sammenligner med resten av verden? Alt dette skulle jo tilsi at vi var i verdenstoppen med behandling, også, men dessverre henger vi etter. Det forskes altfor lite innenfor dette området, og vi har behov for raske avgjørelser i pasientenes favør.
Tid er det vi har minst av
Det står altså ledige lokaler og venter på å bli utnyttet til noe fornuftig i Forskningsbygget på Haukeland. Det er bred enighet blant norske forskere og behandlere om at dette er noe vi må komme i gang med snarest mulig. På vei mot en endelig kur, må vi jobbe oss frem gjennom forskningsbasert læring og utprøvende behandling på pasienter. Det er faktisk ikke nok pasienter på enkelte kreftformer til at vi kan ha kliniske studier. Det å kunne drive utprøvende behandling på den enkelte pasient, utenfor kroppen deres, er både praktisk og etisk fordelaktig. Kun den behandlingen som viser seg å ha potensial for å gjøre nytte for seg vil bli gitt til pasienten. Tiden det tar å få svar etter at kirurgene har gjort sin jobb og hentet ut mest mulig, sendt noe til nevropatologene, noe til PFP-testing, og resten til vevsdatabanken er kun ca. tre uker. Ikke en lang tid å vente fremfor å kaste seg i gang med en cellegiftkur med usikker effekt, sammen med stråling som i dag.
De vi har til å behandle pasientene i Norge er i verdensklasse. De er dyktige, dedikerte og svært opptatt av å ta i bruk nye metoder. Dessverre har de ikke noe nytt å ta i bruk. Som Tordenskiold skrek til den svenske kommandanten i Marstrand i 1716: «Hva fanden nøler I efter?» Gi våre behandlere de verktøyene de trenger og bevilg øremerkede midler til PFP-teknologi og bruk av denne allerede i revidert statsbudsjett denne sommeren!
