– PET-radiofarmaka mot kreft
Hva om det er mulig å bruke PET-radiofarmaka til å sende inn radioaktive ladninger i kroppen vår som selv finner veien gjennom blod-hjernebarrieren og frem til svulstene?
Prof. Rune Sundset gir oss en kort innføring i hva PET er. Strålingen som avgis fanges opp av detektorer som er plassert på hver sin side av pasienten.
Ingen strålemaske som låser deg fast til bordet i strålemaskinen, men kun en kanyle i armen og en behagelig stol eller seng mens man mottar behandlingen. Det hadde nok vært noe som mange vil sette pris på, og kanskje er dette en fremtidig behandling som kan benyttes til å ta knekken på hjernekreft.
Ved hjelp av en syklotron som bombarderer vann med ekstra oksygen-18-isotoper, kan man lage radioaktive isotoper av fluor, fluor-18. Disse kan man benytte til å injisere sammen med et bæremolekyl inn i våre blodårer, slik at radiografene kan ta bilder i en positronemisjonstomografi-skanner (PET-skanner). Det er ikke bare fluor-18 som brukes, men flere forskjellige isotoper av grunnstoffer som ved hjelp av denne teknologien gis en radioaktiv effekt som gjør at positronene kan utnyttes til å ta bilder med. Felles for disse er at de har kort halveringstid, den tiden det tar før de mister sin radioaktive ladning, og at de derfor kan benyttes til dette formålet. Dette kalles for PET-tracere og er en del av radiofarmaka som i det store og hele så langt benyttes til bildediagnostikk.
Teranostikk er et sammensatt ord som stammer fra de to ordene terapi og diagnostikk. Vi kjenner altså bruken av isotoper til å få kreftsvulster til å lyse opp i en PET-skanner, men ved å kombinere diagnostikken med terapeutiske formål hvor isotopene også står for behandlingen, stråleterapien, får vi altså teranostikk. To ting på en gang, kort fortalt. Ved PET-sentrene i Norge forskes det nå på å bruke PET-tracere til behandling av kreft i tillegg til bildediagnostikken. PET-senteret i Tromsø har fått ansvaret for forskning på det grunnleggende prekliniske nivået, mens ved St. Olavs hospital i Trondheim har de ansvaret for den kliniske forskningen på mennesker. I Bergen har de ansvaret for å utvikle nye PET-tracere. Sammen utgjør de tre universitetssykehusene sammen med de tre universitetene 180°N, det norske nukleærmedisinske konsortiet som har mottatt støtte fra Trond Mohn-stiftelsen.
PET/CT-maskin ved UNN som mange pasienter stifter bekjentskap med.
Teknologi med stort potensial
Det som er så spennende med teranostikken er at det kan ligge et stort utvalg av anvendelsesområder innen kreftbehandling når det er mulig å behandle med slike PET-tracere. Ikke bare hjernekreft, men også prostatakreft og andre kreftformer som er vanskelige å behandle kirurgisk og som oftest har rester. For høygradig hjernekreft som glioblastomer er de ikke bare infiltrerende og kan være spredd utover et stort område i hjernen, men de er også vanskelige å få øye på ved vanlig MR-undersøkelse hvis det er få celler og de ikke har stor kontrastoppladning med gadolinium som kontrastmiddel. Ved hjelp av PET-tracere kan også behandlingen med disse radioaktive isotopene selv finne veien frem til kreftcellene og ødelegge disse.
Nettopp det å få frem medikamentell behandling til svulstene er en av de store utfordringene som finnes ved hjernesvulster. Når behandlingen har lykkes å passere blod-hjerne-barrieren er det også en ekstra hindring i blodhjerne-tumor-barrieren. Vanligvis er det kun en liten andel av medikamentet som når kjernen av svulsten og skader denne. Det er også slik at de f.eks. glioblastomer er så sammensatte i sin natur (heterogene) at det er kanskje bare deler av svulsten som vil kunne ha effekt av cellegiften. Den lokale stråleterapien som oppnås med PET-tracere vil derfor kunne bidra til å ytterligere effekt på svulsten og gi målrettet behandling uten stor stråling til omkringliggende vev.
Det som er en utfordring med slike radiofarmaka er at de har kort «levetid», og det må beregnes nøye doser etter hvor lang tid det har gått siden isotopene har blitt produsert til de injiseres. Derfor er det nødvendig å produsere disse nærmest mulig det stedet de skal brukes. Nettopp derfor er det nå også etablert flere slike PET-sentere i Norge, slik at det ikke skal være nødvendig å sende med fly fra Oslo til andre steder i landet. I løpet av ikke så altfor lang tid vil det etter planen være mulig å produsere kvalitetskontrollerte PET-tracere ved de andre PET-sentrene. Da slipper man å sende av gårde små tungstenbeholdere som inneholder små mengder med radiofarmaka og håpe at været og flyselskapene viser seg fra sin beste side.
I denne maskinen lages alle radiofarmaka som skal brukes. Her er det stor strålefare og når maskinen går skjer det bak en tykk dør som stopper all stråling.
Mye å takke musene for
Ved forskningen i Tromsø er det mus og rotter som opereres med avansert utstyr hvor de under narkose får plassert glioblastomceller i sine hjerner og hvor disse får utvikle seg noen uker. Siden dette er aggressive kreftceller går veksten raskt og det vises fort hvordan sykdommen utvikler seg når de legges inn i den kraftige 7T MR-maskinen. De vanlige MR-maskinene av nyere dato som pasienter legges i for undersøkelser er med styrken 3T, til sammenligning. Selv små musehjerner ser store ut med en slik teknologi, og forskerne får gode grunnlag for å drive sin forskning. Senere injiseres musene med PET-tracere og man kan følge effekten av behandlingen som disse har ved PET-skanneren i forskningsdelen av PET-senteret. Dette ligger bak sluser hvor man skal sikre at ingen bærer med seg noen uønskede mikroorganismer, og det er full avkledning ned til undertøyet og på med grønne dresser og annet etter at man har blitt spylt med luft i slusen. Av naturlige årsaker er det ingen bilder fra denne delen av PET-senteret, mobiltelefoner og kamera må bli igjen på «skitten» side.
Som det fremgår av bildene fra PET-senteret i Tromsø kommer man langt med en drøm og en mus. Walt Disney kom langt med sin drøm og Mikke Mus, nå er håpet at man skal kunne kurere hjernekreft med samme utgangspunkt. De dyktige forskerne og legene i 180°N gjør sitt beste for å gjøre vår drøm til virkelighet. Det som er en utfordring som alltid er usikkerheten rundt finansieringen av slik forskning. Uten prioritering av preklinisk forskning blir det heller ikke noe man kan ta videre til klinisk forskning. Vi trenger flere forskerstillinger og penger til drift av utstyr og nyinvesteringer. Dette ansvaret hviler tungt på våre bevilgende myndigheter. Nå som vi har lykkes i å tiltrekke oss kompetanse fra flere land i verden for å forske på dette i Bergen, Trondheim og Tromsø, kan vi ikke støte fra oss disse fremragende hjernene pga. manglende bevilgninger. For å sikre god behandling må vi også ha god finansiering. Så enkelt, men samtidig så vanskelig, er det altså.
Med mus og store drømmer kan mye bli en realitet!
