– Hei, er jeg kommet til Hjernesvulstforeningens kontakttelefon?
I januar 2011 ble Hjernesvulstforeningens kontakttelefon lansert. Alle som ønsker å snakke med noen som selv er berørt av hjernesvulst, har siden da kunnet ringe telefonnr. 810 68 222.
Tolv pasienter og pårørende fra foreningen betjener telefonen, som er åpen mandager og onsdager kl. 17 til 20.
– Kontakttelefonen er en av Hjernesvulstforeningens viktigste arenaer for likemannsarbeid, og vi ser at det kan bety mye å snakke med noen som har lignende erfaringer, sier likemannsansvarlig i Hjernesvulstforeningen, Cathrine Aas Moen.
– Vi valgte å etablere en telefontjeneste for å kunne være landsomfattende. Det lever flere enn 10 000 som har eller har hatt hjernesvulst i Norge, og mange av dem har mye de lurer på eller vil snakke om. Det gjelder også deres pårørende. Da er det greit å kunne ringe et medmenneske som forstår den enkeltes situasjon med bakgrunn i egne erfaringer.
Moen trekker frem viktigheten av at det finnes et tilbud som er tilgjengelig også etter behandling.
– Det er jo ikke alltid spørsmålene eller det man tenker på kommer frem når man er i behandlingssituasjon eller som innlagt pasient på sykehuset. Det er når man kommer hjem, eller reiser til eller fra, hvor tankene farer rundt. Det er da man har tid til å gruble.
Hjelp til å se muligheter
Hjernesvulstforeningens kontakttelefon er et likemannstilbud – hvor de som selv på ulike måter er rammet av hjernesvulst kan hjelpe de som kommer etter. Den har som formål å bidra til bedre livskvalitet for hjernesvulstrammede og deres pårørende, ved å gi den enkelte noen å lene seg mot som kan lytte og vise raushet når det røyner på. De som ringer Hjernesvulstforeningens kontakttelefon, kan ha veldig forskjellige erfaringer med sykdommen, og likemennene som tar imot telefoner har også ulike historier.
– De fleste som ringer kontakttelefonen, ønsker å snakke om bekymringer i forhold til egen sykdom. Mange har nettopp fått diagnosen hjernesvulst, og noen synes de har fått mangelfull kunnskap om diagnosen. Noen trenger å snakke med en likemann som vet hvordan det er å leve med en mer eller mindre kronisk sykdom, eller med senkomplikasjoner, sier Moen.
– Likemennene er først og fremst samtalepartnere. De besvarer ikke medisinske spørsmål, men prøver å formidle hvem som kan gi råd og henviser til de som har ekspertise på ulike områder. Likemenn og fagpersoner kan på ulike måter bidra positivt til større forståelse.
Å gi noe tilbake
I likemannsarbeidet generelt er motivasjonen å gi noe tilbake, noe man selv har fått eller å gi noe man selv har trengt. Mange ser det som verdifullt å kunne bidra på denne måten. Hjernesvulstforeningen lærer derfor stadig opp nye likemenn; noen ønsker telefontjeneste, mens andre møter kreftrammede ansikt til ansikt på Vardesenter.
– Våre likemenn får faglig oppfølging. Det er ikke et krav at likemennene skal være friske, men de må ha kommet langt i bearbeidelsen av egen sykdom. Det er klart det kan være utfordrende å høre sykehistorier når en ikke er frisk selv. Alle likemennene har vært gjennom kurs og er blitt godkjent i etterkant, slik at de føler seg klare for oppgaven, påpeker Moen.
Kontakttelefonen – et fristed
Kontakttelefonen kan være et fristed for mange som ikke vil slite på pårørende, og derfor bærer bekymringer inni seg. Det kan også være at bekymringer blir mindre når en sier de høyt til noen.
– Likemannen kan hjelpe den andre til å forstå situasjonen. Ofte skjer det ved at vedkommende innser at flere har vært gjennom det samme. Likemannen kan gi den andre håp og tro på at det finnes løsninger. I likemannsarbeidet er jo likemannen selv det levende beviset på at det nytter, avslutter Moen.