PTSD etter hjernesvulst

Jeg vokste opp med nære slektninger som deltok i andre verdenskrig, og som på nært hold opplevde krigens redsler. Min bestemors lillebror var ikke gamle karen da han havnet i den burmesiske jungelen for å sloss mot den japanske keiserens hær. Som takk for innsatsen ble han dekorert med «The Burma Star» og med på kjøpet fikk han det som den gangen ble kalt for granatsjokk. Hver eneste nyttårsaften, og oftere for alt jeg vet, opplevde han krigens redsler med høye smell fra bombardement, som om han fortsatt var i jungelen og sloss for livet.

I vår tid er ikke granatsjokk lenger et uttrykk. Nå snakker vi om posttraumatisk stresslidelse, forkortet til PTSD. I dagligtale handler dette mest om terrorofre og andre som har blitt utsatt for en plutselig voldsom traumatisk påkjenning. Også en del av våre soldater i utenlandstjeneste kommer hjem med «bagasje» som ofte medfører PTSD i tiden etter endt oppdrag. Hva så med den som opplever at celler i ens egen kropp går til angrep? Eller at ens barn, uskyldsrene og gode, plutselig blir kastet ut i en kamp for livet, mot en usynlig fiende?

Cellenes geriljakrig er ingen liten krig. Krigen kan være lang og bestå av mang en forskjellig strid på kreftens asymmetriske slagmark. De sterke påkjenningene som kropp og sinn utsettes for over dager, uker, måneder og endog år, setter sine spor. PTSD er så absolutt ikke ukjent for kreftrammede eller andre med kroniske sykdommer som forbruker energien og belaster rammede og pårørende. Man trenger ikke noen plutselig, ytre påkjenning når man har nok med å sloss mot sin egen, indre fiende.

Forskning viser at ca 25 prosent av befolkningen får PTSD i løpet av livet. PTSD er rett og slett en reaksjon på mangelfullt bearbeidete traumer. Sorg ved egne barns eller ektefelles dødsfall, eller sorgen over tapt identitet eller livsutfoldelse gjennom sykdom, er mer enn nok til å utløse PTSD. Det handler altså om evnen og muligheten til å kunne sortere tankene sine og håndtere krevende situasjoner, noe som kan ramme noen og enhver som over lang tid har blitt utsatt for et umenneskelig press.

For at man skal kunne bli diagnostisert med PTSD, må man ha plager innenfor tre ulike grupper:

• Gjenopplevelser av ubehagelige sanseinntrykk. Lyder, lukter eller noe man ser kan minne om hendelsen – alt etter hva man har opplevd. Det kommer som invaderende minner, og de oppleves annerledes enn vanlige minner fordi du ikke kan kontrollere dem.

• Uro i kroppen og «på vakt» hele tiden. Man rykker til av plutselige lyder og bevegelser, selv om man vet at de ikke er farlige. Det er slitsomt, kroppen er anspent hele tiden. Man spenner seg og reagerer kraftig på brå inntrykk.

• Man unngår alt som minner om hendelsen. Selv om det ikke er farlig, unngår du alt som minner om det som skjedde. For eksempel hvis det har vært en bilulykke, kan man unngå bilen eller veistrekningen.

I en krisesituasjon slåes det vi kaller kamp-fluktsystemet på. Blodtrykket stiger, kroppen arbeider for å få mest mulig energi ut i musklene, og blodårene trekker seg sammen. Vi forbereder oss på å forsvare oss. Vi er laget for å reagere slik for å beskytte oss og overleve. Dette kommer helt automatisk for de fleste. Mange forklarer til sin psykolog at de blir helt nummen i den akutte situasjonen, men blir kvalm og skjelven etterpå. Det er akuttreaksjonen som sitter i og lager ubehag i ettertid.

Det er normalt å føle seg redd eller engstelig etter at noe traumatisk har skjedd. Varer følelsene lenger enn en måned, eller hindrer deg i å komme videre i livet, kan du ha PTSD. Noen kan ha lidelsen i kort tid, andre kan slite med plagene i mange år.

Noen blir spontant bra av disse plagene, men en god del trenger rådgivning og veiledning. Man kan bli helt bra, mens noen opplever så ekstreme hendelser at de kan slite i lang tid med dette. Alt avhengig av hvor farlig og risikofylt hendelsen har blitt opplevd for den involverte. De fleste med PTSD får symptomer rett etter at de har vært gjennom en opprivende hendelse. Men hos noen mennesker kommer ikke symptomene før etter måneder eller år.

Behandling av posttraumatisk stresslidelse må tilpasses individuelt. Samtalebehandling kan hjelpe mange. Mange ulike tilnærminger har vist seg virksomme for mennesker med PTSD, psykologer og psykiatere kan hjelpe. Medikamenter kan gi reduksjon i gjenopplevelsene og bedring av de depressive symptomene som ofte går sammen med tilstanden. Informasjon om sykdommen til pasienten og pårørende er viktig.