Maskinene som ser det øyet ikke kan skue
Fra Marie Curies tid med røntgenstråler har utviklingen kommet langt, og en røntgenAvdeling ved et sykehus har ikke bare gammeldagse røntgenmaskiner som ser brudd og andre skader i bein. Alle som har hjernesvulst vet nok godt hva de forskjellige maskinene heter, men vet du egentlig hvordan de virker og hva som er forskjellen på dem?
Vertikal MR-maskin
Computertomograf (CT) er det som ligner mest på en gammeldags røntgenmaskin, hvor ioniserende stråling sendes ut og fanges opp. I motsetning til det man har brukt fra Marie Curies tid, røntgenfilmen, så kommer bildene i serier og presenteres på en dataskjerm. Tomografi kommer fra tomogram, som er et annet ord for snittbilder. Alt som tas bilde av med en CT-maskin kan betraktes som tynne skiver, som sammen bygges opp til en hel legemsdel. Bildene kan også settes sammen og vises som en tredimensjonal modell.
CT-maskinen ble oppfunnet i 1972, og moderne CT-maskiner har en rekke mottagere som fanger opp strålingen fra en rekke strålekilder. På denne måten kan man ta en mengde bilder på noen sekunder, og en undersøkelse er raskt gjennomført med godt resultat. Det er også vanlig med bruk av kontrastvæske som vil følge blodbaner, fordøyelsessystemet og urinveier, avhengig av på hvilken måte man inntar kontrastmiddelet. Kontrastmiddelet vil kaste skygger, som således vil bli godt synlige på bildene.
Som all ioniserende stråling, er CT noe som man skal utvise forsiktighet med. CT-maskiner gir mer stråling enn en enkel undersøkelse av en brukket fot med en vanlig røntgenmaskin. Til tross for risikoen, så er bildene av så god kvalitet og viktige at de har blitt standard for undersøkelser av mange sykdommer.
Positronemisjonstomografi (PET)
En annen radiologisk undersøkelsesform er positronemisjonstomografi (PET). Her får den som skal undersøkes injisert radioaktive isotoper som utstråler positroner, bundet til molekyler i infusjonsvæsken. Disse radioaktive isotopene har kort halveringstid, og i løpet av et noen dager er radioaktiviteten ute av kroppen.
PET-scanneren fungerer egentlig som et kamera, som fanger opp strålingen fra positronene. På bildene ser man de områdene hvor disse samler seg som lysende områder i kroppen. Innenfor kreftmedisin og hjerneforskning er PET mye brukt, men en del forskning har med utviklingen av funksjonell magnetresonanstomografi (fMRI) blitt vanligere og enklere å drive med i MR-maskiner.
MR-maskiner
MR-maskiner er maskiner som ikke bruker ioniserende stråling, men sterke magnetfelt for å lage snittbilder av kroppen. Siden MR benytter seg av de atomene som sammen utgjør kroppen vår, og deres egenskaper som atomer, så kan man også få gode bilder av bløtekroppsdeler. Alle atomer har en egensvingetid og oppfører seg på en spesiell måte, som fanges opp av MR-maskinen. Det er protonene i kroppen som påvirkes av magnetfeltet. Når man sender ut en radiostråle blir disse på en måte satt i et system som kalles resonans, de svinger synkronisert.
Når radiosignalet slås av, faller protonene tilbake i sin vanlige usynkroniserte bevegelse. Da avgis den energien de fikk fra radiostrålen, og det er disse signalene som fanges opp av mottakeren. Denne mottakeren er en spole som fanger opp energien og omgjør den til elektriske signaler. Det er denne spolen som settes over hodet vårt før vi sklir inn i MR-trommelen, og som for mange oppleves å være litt for nær.
Moderne MR-maskiner har større feltstyrke enn de første generasjonene MR-maskiner. Dette gir fordeler i form av bedre plass inne i den trommelformede maskinen, noe som gjør det lettere for de med klaustrofobi å ligge stille. En MR-undersøkelse kan ta fra noen minutter til flere timer, avhengig av hva som skal undersøkes. Ofte tas det også undersøkelser med kontrastvæske i tillegg til ordinær MR-undersøkelse.
Funksjonell magnetresonanstomografi (fMRI)
Funksjonell magnetresonanstomografi (fMRI) er en teknikk som brukes for å vise aktiviteter i hjernen. Dette krever en spesiell spole som fanger opp hvordan signalene farer gjennom hjernen, og gir også gode bilder hvor i hjernen aktiviteten foregår. Med fMRI kan man således se hva som skjer og hvilke deler av hjernen som er i bruk når vi tenker på forskjellige ting, språk og regneoppgaver, f eks.
Ulempen med MR-maskiner er som nevnt at de er noe klaustrofobiske for enkelte. De har også sine begrensninger da man ligger under undersøkelsen, og således er ikke kroppen belastet på samme måten som når vi står eller sitter. Det er i de senere årene kommet åpne MR-maskiner som har en helt annen konstruksjon. I disse vertikale MR-maskinene kan man se hvordan f.eks. sirkulasjonen av spinalvæske foregår når kroppen bære vekten av hodet. Andre nevrologiske undersøkelser gjøres også best i slike vertikale MR-maskiner, og de er luftige og åpne maskiner som ikke gir klaustrofobiske anfall.
I Norge finnes det foreløpig ikke et tilbud om stående eller sittende MR-undersøkelser, da det ikke finnes vertikale MR-maskiner. Etter det Hjernesvulstforeningen kjenner til, sendes pasienter til London for slike undersøkelser i dag. Mange som har slitt med smerter over tid uten at det har vært mulig å finne årsaken til disse, har blitt hjulpet av behandling tilpasset sine skader etter sittende eller stående MR-undersøkelse. Slike undersøkelser gir dermed grunnlag for en bedre helse og et bedre liv, og det må være lov å håpe at også nordmenn kan få muligheten til vertikale MR-undersøkelser i eget hjemland i løpet av nær fremtid.