Mannlige måter å håndtere sykdom
Syke menn håndterer sykdom på sin egen måte sies det. Manneinfluensa er som kjent verre enn den influensaen som rammer kvinner, skal man tro på ryktene. Men hva er egentlig antagelser og spøkefulle skildringer av menns måte å håndtere sykdom og hva er sannheten?
Flere forskningsprosjekter har sett på dette tidligere, og det er på det rene at menn ofte kan håndtere sykdom på måter som hverken er bra for dem selv eller de som står dem nære.
Støttet av ExtraStiftelsen har Reform – ressurssenter for menn- og Oslo universitetssykehus sett på helsespørsmål i et mannsperspektiv og hva som må til for å inkludere menn i lærings- og mestringstilbud. Alvorlig sykdom, være seg kronisk og langvarig eller kortvarig og av terminal karakter, stiller store krav til den syke og de pårørende. Mestring av egen situasjon er viktig for å kunne leve best mulig med sykdommen, man lever jo tross alt bare en gang.
Trenger så menn et annet tilbud enn kvinner for å mestre sykdom? Må helsevesenet møte dem på en annen måte? Er mestring av sykdom så kjønnssensitivt at stereotypiene står i veien? Fokuset på hva som trengs for å få menn til å involvere seg i egen helse har vist seg å være svakt, til tross for at det har vært et stort fokus på mange sykdommer som rammer menn.
For oss menn som lever med alvorlig sykdom er det som rapporten viser ofte slik at sykdommen utfordrer, nærmest truer, vår identitet. En identitet som ofte er koblet opp mot arbeid og de forpliktelser vi opplever å ha der. Kanskje har vi ikke tilstrekkelig med holdepunkter i vår tilværelse, slik at vi har en annen identitet? Jeg vet selv at gjennom årevis i Forsvaret har jeg bygget en identitet som offiser og tillitsvalgt. Det er den rollen jeg har trivdes i, det er der jeg har hatt mestring. Med sykdommen kom også mangelen på mestring og medfølgende svekkelse av identitet.
Det å ikke klare seg selv lenger, ikke strekke til på alle livets arenaer, det er for mange menn en gruoppvekkende opplevelse. Selvhjulpenhet og behov for kontroll er muligens ikke genetisk kodet i oss, men kulturelt sett står det sterkt hos de fleste menn. Reaksjonen når dette ikke lenger er en mulighet kan fort bli sinne og egenrådighet. Med en målbevissthet en triatlonatlet verdig, nekter vi å ta imot hjelp og skal fullføre på egen hånd, koste hva det koste vil. Skal vi ta imot hjelp, må det skje på våre premisser og ikke med blikk fulle av medlidenhet og hjelpsomhet.
Vår psykiske helse vil naturlig nok i de fleste tilfeller preges av alvorlig sykdom, det samme med relasjonene til våre nærstående. Selv har jeg en datter som da sykdommen og min neglisjering av denne satte meg ut av spill for en periode, ble redd for at noe akutt skulle skje med meg. Hun ville blant annet ikke overnatte borte hos venner og satte sitt eget liv på vent på mange måter. Selv var jeg nok ikke i stand til å oppfatte dette, nedtrykt som jeg var. I ettertid ser jeg at jeg burde ha søkt hjelp til å takle usikkerheten sykdommen brakte. En gruppe ville kanskje vært tingen, en mannegruppe med folk som selv hadde gjennomlevd det samme tidligere. Jeg satte meg ned med internett og et sterkt fokus på kildekritikk. Jeg skulle lære mest mulig om sykdommen, men mestring av hverdagen sto ikke på agendaen.
Menns evne til å snakke om følelser er kanskje noe av det som oftest undervurderes. Den maskuline identiteten gir ikke rom for dette i det offentlige rom. Men når menn møtes på sine premisser skjer det noe. Samtalegrupper kombinert med mat, drikke og noe hyggelig som en katalysator kan gjøre underverker. En dartkveld med guttene i gruppa, eller noe annet fysisk man kan gjøre sammen og nok tid til å tø opp, kan være en kritisk suksessfaktor for at menn skal tørre å senke guarden.
Som rapporten viser, så er det fire viktige anbefalinger etter funn og tolkning.
Behov for et lærings- og mestringstilbud for menn.
Behov for å skape møteplasser for menn.
Økt sensitivitet for den mannlige pasienten i helsevesenet.
-
Behov for ytterligere kunnskap og forskning.
Rapporten er vel verdt å lese for både kvinner og menn, og spesielt de som jobber i helsevesenet. Hele rapporten finner du ved å skrive inn denne nettadressen: