Hjernesvulstforeningen taler medlemmenes sak!

Du fikk kanskje med deg budsjetthøringene i Arbeids- og sosialkomiteen eller Helse- og omsorgskomiteen? I tillegg til å møte for disse to komiteene har Hjernesvulstforeningen også levert skriftlige kommentarer til to andre komiteer, Familie- og kulturkomiteen og Kommunal- og forvaltningskomiteen.

Vi får nesten daglig tilbakemeldinger fra medlemmer som sliter med økonomien, slik at vi har bl a fremmet forslag om en mer fleksibel sykepengeordning, varige lønnstilskudd og økt uføretrygd, da denne etter endringen pr. 1. januar 2015 medført at flere fikk en vanskeligere økonomisk situasjon. I tillegg mener vi at de med svekket nettoinntekt, bør få bostøtte som tidligere, selv om ny uføretrygd har medført at deres bruttoinntekt har økt. Vi ser at den nye uførereformen bidrar til å gjøre det svært vanskelig for mange som rammes av hjernesvulst. Dessverre var ikke de reelle tallene klare før vi måtte sende inn våre merknader, eller krav om man kan kalle det for krav, da det endelige resultat av uførereformen først kan måles etter at ligningen er ferdig i oktober.

Vi har også i likhet med mange andre organisasjoner sagt tydelig fra at vi ikke ser lyst på bortfallet av diagnoselisten for fri fysioterapi, og forslaget til økte egenandeler for allerede økonomisk svake grupper. Det er dessverre slik at årets oppstart med mange forskjellige egenandeler er en utfordring for mange, og ytterligere et par tusenlapper i utgifter årets første måneder vil gjøre det umulig for en del å klare seg økonomisk. Vi ser frem mot Stortingets endelige behandling av statsbudsjettet for 2017 med spenning, og håper at ikke våre saker blir nedprioritert i kampen om det grønne skiftet, som har preget nyhetsbildet i den siste tiden.

I november 2016 fikk vi en hyggelig invitasjon fra Statsministerens kontor om å delta på et toppmøte om Kvalitet og variasjon. Dette viser at vi er en aktør som tilfører og fremmer saker til beste for våre medlemmer. Generalsekretær Rolf J. Ledal representerte foreningen på toppmøtet, og har i ettertid gjort seg noen tanker om kvalitet og variasjon i helsetilbudet, og ikke minst finansieringen.

Hjernesvulstforeningen har ikke en stor stab og en sjeføkonom som kan sitte og jobbe med de samfunnsøkonomiske beregningene som trengs for å lage perfekte krav til regjering og nasjonalforsamling. Vi er således ofte i den situasjonen at vi må legge til grunn at det er mangel på finansiering som er grunn til at tjenestene er av lavere kvalitet og omfang enn vi mener de må være på.

Det er ikke så mye statistikk tilgjengelig på området, men noe er det og det viser at det er stor variasjon på hvor mye man oppnår ved de forskjellige helseforetak, sykehus og avdelinger, til tross for at finansieringen av driften er den samme. Den siste rapporten fra SSB som også har målt effekten av 1.5 milliarder kroner over en fireårsperiode til flere lærere i ungdomsskolen gir grunn til noe refleksjon over effekten av å sprøyte mer midler inn i driften.

Kan det være vår største utfordring som velferdssamfunn at vi ikke har tilstrekkelig styring på hvordan midlene brukes? Kan det være slik at det er noen som ikke får helt dreisen på sitt arbeid, og at det ikke hjelper med å sprøyte mer penger inn? Kvinnsland-utvalget har akkurat levert sin rapport hvor de ikke klarer å bli enige om hvilken styringsmodell som er best for spesialisthelsetjenesten. Når det så er så store forskjeller mellom sykehusene er vi av den formening at det gjennom 15 år med helseforetak er fastslått et tydelig behov for en sterk etatssjef. Om dette skal være en sentral foretakssjef eller en helsedirektør i spissen for et Helsedirektorat som i større grad styrer og ikke bare gir råd, det får våre myndigheter bestemme.

Vi er opptatt av en kostnadseffektiv statsforvaltning, herunder spesialisthelsetjeneste, og at det settes av tilstrekkelig med midler til at de uføre får et verdig liv. Snart skal budsjettkravene våre for 2018 oversendes regjeringen. Sammen med rene pengekrav må vi kanskje foreslå en kvalitetsgjennomgang og om nødvendig kreve at de som ikke får det til, erstattes med andre ledere, også innenfor spesialisthelsetjenesten. En mengde regionale og lokale sykehusstyrer synes ikke å sikre at vi får best mulig behandling for de midlene Stortinget bevilger.