Ikke alle får det

Seneffekter dekker et stort spekter av medisinske og psykososiale problemer – fra hjertesykdommer via kronisk trøtthetsfølelse til vansker med å komme tilbake i arbeid. Seneffekter kan ha varierende alvorlighetsgrad. For noen som har utviklet seneffekter, vil den daglige funksjonen være lite påvirket mens for andre kan funksjonen være betydelig nedsatt.

I dag lever mer enn 200 000 nordmenn som har fått en kreftdiagnose og mer enn 120 00 av dem har levd i mer enn fem år etter diagnosen. Ikke alle kreftpasienter vil utvikle seneffekter, de fleste vil faktisk ikke oppleve slike plager. De som utvikler seneffekter har ofte gjennomgått intensiv kreftbehandling med strålebehandling og/eller cellegiftbehandling, men også kirurgisk kreftbehandling kan gi seneffekter. Utvikling av seneffekter er derfor avhengig av kreftform, hvor i kroppen kreften var lokalisert, og hva slags kreftbehandling som ble gitt. Også forhold ved kreftpasienten selv kan være av betydning for om seneffekter utvikles.

Økt risiko for ny kreft

Vi kan i dag ikke nøyaktig forutsi hvilke pasienter som vil utvikle seneffekter, men vi vet en god del om hvilke pasienter som har økt risiko for å utvikle slike plager. De fleste som har eller er i risiko for å utvikle seneffekter, vil kunne følges opp av fastleger og det lokale hjelpeapparat. Noen har mere kompliserte tilstander som krever samarbeid mellom spesialist og fastlege, og noen enkelttilfeller bør følges opp regelmessig av spesialist. Den siste gruppen utgjør trolig ca. 10 prosent av dagens kreftoverlevere.

Det er også en økt fare for såkalt sekundærkreft. Dette er ny kreftutvikling som en følge av tidligere strålebehandling og bruk av visse typer cellegift. Slik ny kreft kan opptre 10-30 år etter den primære kreftbehandlingen og er mest aktuelt hos dem som har hatt kreft i barndommen, eller hos unge voksne. Faren er nok størst hos dem som har fått behandling mot kreft i f eks overkroppen, hvor dette typisk gir økt risiko for brystkreft hvor de tidligere har blitt behandlet for lymfekreft. Dersom strålefeltet har innbefattet hjertet, vil deler av hjertets muskelceller få varige skader som øker risikoen for hjertesykdommer.

Hvordan dette slår ut for hjernesvulstrammede som har gjennomgått behandling er det vanskelig å si, men Hjernesvulstforeningen ser frem til at Dr Einar Stensvolds forskning skal gi oss større innsikt. I hans forskning som Hjernesvulstforeningen støtter økonomisk, er det fokus mot barn som er behandlet for hjernesvulst gjennom en 40-årsperiode. De funn som der gjøres, vil forhåpentligvis bidra til å gi innsikt som vi i dag mangler om langtids kreftoverlevere og seneffekter.

Av andre mer generelle seneffekter er kognitiv svikt, hormonforandringer, seksuelle problemer, endringer av kroppsbilde, depresjon og angst vanlige. Gjennom nevropsykologiske tester kan de kognitive funksjonene testes og følges opp. Gjennom systematisk trening kan også kognitive funksjoner trenes opp igjen. Når det gjelder angst og depresjoner, er det ofte slik at angst for tilbakefall preger både den som rammes og deres pårørende, til tross for en god prognose.

Forebygging er viktig

Etter primær kreftbehandling kommer to av tre pasienter tilbake til samme arbeid som de hadde før. Gjennom riktig rehabilitering og god tilrettelegging, kan det være mulig å delta i arbeidslivet igjen. For de med tyngre fysisk arbeid, lav utdannelse eller kort tid til oppnådd pensjonsalder, er veien kort til å ende opp utenfor arbeidslivet. For å unngå dette, er det viktig at pasienten får tilstrekkelig støtte fra fastlege og spesialister i møtet med NAV, som kan ha utfordringer med å mønstre nok kompetanse til å hjelpe pasienten videre til en annen jobb hvor en har bedre forutsetninger for å lykkes. NAVs kompetansesenter for tilrettelegging og deltakelse som vi tidligere har skrevet om i Hjerne Det! Kan her være den rette instansen i NAV for å avklare arbeidsevnen. Dessverre er det foreløpig lite kunnskap om kreftoverleveres arbeidsevne på lang sikt, her er det nok på sin plass med noe forskning…

Hva kan man så gjøre for å minimere seneffektene? Nøkkelen ser ut til å være forebygging gjennom en nøye tilpasning av behandlingen som gis. Så lave doser som mulig av stråling og cellegift gir mindre risiko for seneffekter. Rett kosthold, mosjon og forsiktighet med alkoholinntak hjelper. Det samme med røykeslutt. Kreftoverlevere må oppfordres til å ha en sunn livsstil, da det er stor grunn til å anta at det motsatte øker risikoen for utvikling av seneffekter og ikke minst sekundærkreft, i tillegg til diabetes og hjerte-/karsykdommer. Befolkningen blir eldre i Norge, og med økt alder øker også faren for at man blir en del av statistikken hvor kreft bare er en av sykdommene, noe som også gjør behandlingen av sykdommene som man har langt vanskeligere.

Kompetansen må økes

Årlig skriver ansatte ved kompetansesenteret 25–30 vitenskapelige artikler og i gjennomsnitt har to doktorgrader utgått fra senteret hvert år siden starten i 2005. Senteret er til enhver tid engasjert i en rekke lokale, nasjonale og internasjonale forskningsprosjekter. Med sin relativt beskjedne størrelse, er således kompetansetjenesten ikke bemannet til å yte helsetjenester til mange. Deres fokus må således rettes mot å lage systemer som fastlegene kan bruke når kreftoverlevere viser tegn til seneffekter, eller kommer i en alder hvor slike kan forventes.