Vår historie
Mitt navn er Silje Larsen (27 år) og jeg er pårørende til min mann, Morten (30 år), som fikk diagnosen glioblastom grad 4 i juni 2012. Sammen har vi to fantastiske jenter sammen, Melissa på 5 år og Leah på 2 år. Dette er vår historie.
Silje og Morten har fått et annerledes samliv enn de tenkte seg, men fortsatt et godt samliv.
I 2011 møtte jeg en høy, mørk mann med brune øyne og jeg falt pladask. Det kan høres veldig klisjé ut, men det var kjærlighet ved første blikk. Jeg har aldri følt noe så sterkt for et annet menneske som det jeg gjør for Morten. Ting føltes veldig riktig og vi ble kjærester/samboere en uke etter den første daten vår.
I september 2011 dro vi på vår første kjærestetur til Tyrkia med min mor og stefar, en fantastisk tur på alle måter, fordi ca. en måned etter at vi kom hjem fra Tyrkia så viste det jaggu meg to streker på graviditetstesten, gitt. Etter to og en halv måned som kjærester og samboere så finner vi ut at vi jaggu meg skal bli foreldre. Vi finner etter hvert ut at vi venter en liten jente i juni. Månedene går og jeg får svangerskapsdiabetes og blir nøye fulgt opp på kontroller. Når vi da kommer til juni og den siste kontrollen får vi beskjed om at jeg må settes i gang i uke 37 + 0 fordi den lille jenta vår var 10 prosent større enn normalen tilsier. Men Melissa hadde andre planer og bestemte seg selv for å komme til verden, så jeg slapp og bli satt i gang.
Og det er nå det som ikke skal skje, skjer. Morten får noe som ligner på et epileptisk anfall og går rett i bakken og rister. Jeg var full av lystgass og ville bare få han ut. Jeg hadde nok med meg selv på dette tidspunktet. Han ble kjørt på videre undersøkelser, og der lå jeg og skulle føde det første barnet til oss begge. Søsteren min kunne heldigvis komme inn på sykehuset, så jeg ikke var helt alene. I det hodet skal ut, så kommer Morten inn døra. Helt normal, det syntes ikke at han har ligget og ristet på gulvet i noen minutter i hvert fall. Han fikk sett sin første datter bli født og fikk klippet navlestrengen. Vi var en lykkelig familie på tre.
Den vanskelige beskjeden
Morten ble innlagt på nevrologisk avdeling, mens jeg lå på føden. Dagen etter fødselen får vi beskjed om at vi skal på et møte. Morten fikk absolutt ikke gå alene. Dette stusset vi på, men stilte aldri spørsmål ved det. Dagen for møtet kom og da kom helvetesbeskjeden som lyn fra klar himmel. «Hva i helvete skjer nå, når dør han?», var min første tanke. På bildene han hadde tatt når jeg fødte, så fant de en svulst på størrelse med en golfball.
De to ukene vi var hjemme er en blanding av vakuum og ammetåke. Det her skulle ikke skje oss. Vi hadde jo akkurat blitt foreldre til en nydelig liten jente, og så skulle han få kreft? Vi var veldig nervøse når han skulle gjennom sin første operasjon, for å ta en biopsi. Melissa og jeg var med han hele veien. 10 dager på Ullevål ble det før han ble overført til sykehuset i Fredrikstad og til slutt fikk komme hjem. Høyre sidesyn på begge øynene mistet han, men det var fortsatt Morten.
Ny operasjon
En måned etterpå (i juli) så opererte de ut svulsten. Også denne gangen gikk det bra. Vi fikk beskjed fra kirurgen at dette så bra ut, de hadde ikke fått svar på biopsien, men sånn som svulsten så ut, så skulle ikke dette være noe farlig. Så kommer sjokkbeskjeden: «Det er en svulst som heter glioblastom, du kommer ikke til å dø av alderdom, men av sykdommen». Morten lurte på hvor lenge han hadde igjen, men vi fikk beskjed om alt fra 2–40 år, det var vanskelig å si. Morten skal på Radiumhospitalet dagen etter vi hadde fått beskjed, for å starte på stråling.
Etter det møtet raser min verden sønder og sammen! 40 år var usannsynlig, det samme med 30, 20 år. Morten spør om hva med fem år, men også fem år var mye. Jeg husker jeg knakk sammen, og ringte mamma og sa han skal dø. Husker den jævlige følelsen jeg satt med. og ikke minst alle spørsmålene. Hva skjer nå? hvor lenge lever han? Vi snakket ikke så mye om det, vi gikk rundt i hver vår boble og eide ikke kommunikasjon.
Livet går i bølgedaler
Når jeg sitter nå og skriver om vår historie til dere der ute, så ser jeg hvor langt vi har kommet. Det er allerede fem år siden vi fikk beskjed og Gud som vi har vokst. Vi har klart å snu det negative til noe positivt, vi lever livet til det fulle. Vi fikk en datter til i 2015. Vi har fått to friske jenter oppi dritten, som lyser opp hverdagen vår. Vi har klart å lære oss å leve med sykdommen. Vi nyter livet fullt ut og vi setter pris på de små øyeblikkene. Det har vært en sinnssyk reise å komme dit vi er i dag. Vi har hatt pauser, det har vært slutt, men vi har alltid funnet tilbake til hverandre. Vi har klart å leve så normalt som mulig.
Lever i nuet
Jeg begynte på min videreutdannelse innen kreftomsorg og lindrende pleie i 2013, og var ferdig i 2015. Selv med et tilbakefall i oktober 2015 og spredning i april 2017, så tar vi dette bra. Vi har som jeg skrev lenger opp lært å oss å leve med det. Vi får ikke gjort noe og vi vet hvilken vei det går, men vi klare r å nyte det vi har her og nå. Vi inkluderer barna i alt som skjer med sykdommen. Vi har lest bøker om cellegift og strålebehandling fra kreftforeningen. Vi har vært ærlig, noen mener også kanskje vi har vært for ærlige, men jeg tenker at det er bedre å fortelle barna at pappa skal dø, men vi vet ikke når. Vi har brukt ordet k reft fordi det er det han har, vi har svart ærlig når de har spurt. Morten har også respondert veldig bra på de kurene jeg han har fått. Og takk Gud for det. Vår eldste datter begynner på skolen neste år, og det er håp om at han skal få oppleve første skoledag. Men samtidig tør jeg ikke å ha for mye håp, jeg stoler ikke ett sekund på denne sykdommen.
Men vi er likevel heldige. Og det jeg mener med heldige, er at han ikke har store nevrologiske plagene. Noe mer har det blitt siden april 2017, men ikke mer enn at vi takler det. Vi bruker også mye galgenhumor, uten den hadde vi ikke overlevd tror jeg.
Jeg er svært takknemlig for tiden jeg har fått med mannen min. Selv om vi ikke vet hvor lang tid han har her sammen med oss, så nyter vi hvert sekund vi har sammen. Vi lever normalt, vi krangler, men det viktigste av alt: vi kommuniserer.