Lønnskamp for de arbeidsføre

Fokus rettes mot høyskoleutdannede som ikke har en halv million i årslønn etter 10 års ansiennitet, industriens tåleevne gjennom frontfagsmodellen, lønnsutvikling for offentlige ansatte og ikke minst deres tjenestepensjonsordning. Avisene er fulle av trebokstavsforkortelser og det som verre er; TBU og KPI-JAE lyser mot oss og forteller oss hvor mye vi har fått i lønnsøkning og hvor mye prisene har økt. Jakten på reallønnsøkning, altså det du har fått mer enn prisene har økt, er nøye balansert mot samfunnsøkonomiske målsetninger. Midt oppi alt dette, er det en gruppe som er viet sørgelig lite oppmerksomhet, nemlig de uføretrygdede.

Folkehelse

Helsedirektoratet offentliggjorde i slutten av februar deres Folkehelsepolitisk rapport 2017, en rapport som tar for seg folkehelse og hvordan den norske befolkningens utvikling er de siste årene. Rapporten er tung lesning, og i skrivende stund har jeg ikke rukket å lest hele rapporten i detalj, men har fokusert på de viktigste delene som omhandler det som ligger Hjernesvulstforeningen tyngst på hjertet. Samtidig med rapportlesningen, har jeg søkt etter oppdatert informasjon vedrørende uføretrygdede etter omlegging av uføretrygden 1. januar 2015. Dessverre er det svært lite undersøkelser som viser hvordan denne har virket på mottakerne og deres familier.

Hva vet vi?

Heller ikke Helsedirektoratet har publisert særlig mye om denne gruppen i sin rapport, til tross for det store antallet mennesker i arbeidsfør alder som mottar denne stønaden, primært som sin eneste inntektskilde. Statistisk sentralbyrå (SSB) lover å komme med statistikk vedrørende uføretrygdede den 12. april. NAV har kommet med oversikt over hvor mange som mottar uføretrygd. Denne avslører at det er flere yngre som uføretrygdes og færre eldre. Av dette kan vi trekke noen kjappe slutninger. Eldre har fått bedre helse gjennom bedre arbeidsmiljø og tilgang på medisinsk behandling, samt at ordningen med AFP og større fleksibilitet i alderspensjon gjør at disse ordningene benyttes i større grad for dem som har fylt 62 år. Økningen blant de yngre henger sammen med at flere unge overlever alvorlig sykdom enn tidligere. Helsevesenet lykkes altså i å skape flere overlevere, hvor de yngre gjerne har diagnoser etter grunnsykdom og behandling som gjør at de ikke er arbeidsføre. Ser vi på statistikk fra andre land og på hvordan deres helsetjenester er innrettet, så ser vi at land som Norge med et sterkt offentlig finansiert helsevesen redder liv i langt større grad enn andre land.

Hva er det vi ikke vet?

Hva er det så vi ikke vet når det gjelder de uføretrygdedes situasjon? Det ble kort tid etter at den nye uføretrygden ble innført klart at forutsetningene ble brutt. Det var en forutsetning at de som gikk over fra uførepensjon og til uføretrygd skulle komme ut om lag på samme nivå eller bedre. Kombinert med andre stønadsordninger som er basert på bruttoytelser slik som bostøtteordningen, ble det mange som raskt falt ut av denne når deres uførepensjon ble omgjort til uføretrygd og økt for å kompensere for den økte beskatningen. Det ble sagt at ca. 40 prosent av de uføre også fikk redusert sin nettoutbetaling etter at pensjon ble til trygd, som et resultat av omleggingen. En annen forutsetning var at den økte adgangen til å arbeide ved siden av uføretrygden skulle motivere flere til å delta i arbeidslivet. Etter å ha holdt øye med annonser for ledige stillinger i de siste årene, ser det ikke ut til at det er særlig mange stillinger som er tilgjengelig for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Hvor mange som faktisk har lyktes i å komme seg i delvis arbeid etter omleggingen er antageligvis kun mulig å se gjennom skatteoppgjørene for 2015 og 2016, som det er lite kunnskap om. Håpet er at SSB kommer med fasiten på dette den 12. april, sammen med en oversikt som viser den reelle økonomiske situasjonen for de uføretrygdede.

Samfunnskontrakten

Innbyggerne i et velferdssamfunn er alle underlagt en psykologisk kontrakt som regulerer hvordan vi skal oppføre oss for at vi ikke skal rokke ved grunnlaget for velferdssamfunnet, i tillegg til en mengde lover som regulerersamfunnet. Som barn og eldre har vi rett på barnetrygd, vaksiner, skolegang med mer, og som eldre har vi rett til pensjonsytelser og en trygg alderdom under kommunalt oppsyn. Hele livet har vi rett til å motta behandling innenfor helsevesenet og til å motta penger til livsopphold fra det offentlige når vi ikke klarer å forsørge oss selv.

På den annen side har vi også plikter som f.eks. det å selv stå for å skaffe oss inntekter til livsopphold og å betale skatter og avgifter som skal finansiere fellesoppgaver og omsorg for de som ikke kan ivareta seg selv, i tillegg til å ikke belaste velferdssamfunnet med urettmessige krav. Balansen mellom plikter og rettigheter overvåkes nøye av Stortinget, godt hjulpet av regjeringen og de statlige etatene. Når denne balansen forrykkes, ved at rettighetene veier tyngre enn pliktene, så er det fare på ferde. Oljefondet blir ikke så veldig stort i slike sammenhenger, og grep må tas for å sikre at rettighetene ikke koster mer enn pliktene bidrar med. Vektskålene må være i balanse i samfunnet, akkurat som i privatøkonomien.

Samfunnsøkonomiske konsekvenser

Hvilke mulige konsekvenser ser vi så ved en feiltilpasset uføretrygd? Betales det for mye så øker kostnadene unødig og andre områder må nedprioriteres, noe som slett ikke er bra. Den som kjenner til uføre og deres økonomiske situasjon er neppe av den formening at de lever et liv i luksus. De ser vel at det i stedet er for luksus ofte er tvert imot mangel på nødvendige materielle goder, gode boforhold, sunn mat og varme klær å spore hos disse. Kanskje er det slik at mange av de uføre ender opp i en slags selvforsterkende spiral, hvor de blir mindre egnet til å få en bedre helsesituasjon? Øker igjen kostnadene pga. andre konsekvenser som man ikke ser med en gang? Kan det være slik at man ikke makter å se konsekvensene før mange år har gått? Det å regulere dynamiske systemer med så lange ledetider som vi her snakker om, er kompliserte greier. Tross alt skal et velferdssamfunn langt på vei regulere et menneskes liv fra vugge til grav, for noen utgjør dette mer enn 100 år. Vi snakker for de fleste om mellom 75 og 90 år hvor de skal leve og ha det godt i Norge. Skaper man et dårlig grunnlag, så er det krevende å finne gode tiltak som kan gjøres senere for å rette opp et ødelagt fundament.

Arvelig uførhet?

Livet kan ta mange vendinger, spesielt når alvorlig sykdom rammer. Selv i Norge hvor vi har bedre ordninger med sykepenger og trygd enn mange andre land, er økonomien ofte det som først blir skadelidende ved alvorlig sykdom. I motsetning til ved ulykker som er forårsaket av en plutselig, uforutsett ytre årsak som gjerne gir raske utbetalinger av forsikringer, medfører sykdom ofte langvarige perioder med utredninger og utbetalingene er av en vesentlig lavere karakter. Folkehelserapporten viser til at det er en viss grad av sammenheng mellom gode boliger, varme klær og sunn mat på den ene siden og god helse på den andre siden. Det er min påstand at barn som vokser opp i familier med trang økonomi således kan påføres et dårligere utgangspunkt enn sine klassekamerater som kommer fra hjem med en romsligere økonomi. Slik jeg leser folkehelserapporten, er det mulig å se en sammenheng mellom de «svakeste» gruppene hvor potensialet for arvelig uførhet er vesentlig større enn de «sterke» gruppene. Det er som kjent bedre å være rik og syk, enn fattig og syk.

Hvem bestemmer?

Hvem er det så som bestemmer hvordan den økonomiske utviklingen for de ca. 326 000 uføretrygdede blir? Mye bestemmes av rammene som legges i forbindelse med lønnsoppgjørene. Politiske rammer for ytelser gis av Stortinget etter forslag fra regjeringen. Det er altså ikke slik at de uføre er i en forhandlingsposisjon med streikerett på sine oppgjør. Gjennom firepartssamarbeidet sitter regjeringen, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene sammen med representanter for de eldre og uføre, og prøver å gjøre sitt beste for den økonomiske utviklingen for oss alle. Når man ser på kvaliteten i datamaterialet som partene besitter inn mot lønnsoppgjørene, så er det nok vesentlig lettere å tallfeste fornuftige oppgjør for de arbeidsføre. I et folkehelseperspektiv er det viktig å sørge for at oppgjørene får en innretning som bidrar til å minke fattigdom. Når det gjelder de uføres situasjon, er det dessverre et vesentlig mer komplekst område å regulere.

Under radaren?

Tar man med dem som også går på arbeidsavklaringspenger, er det ved årsskiftet ca. 460 000 i arbeidsfør alder som er «ansatt» av det offentlige, som mottakere av ytelser til erstatning for arbeidsinntekt. Det er lett å se for seg at en solid andel av disse er vanlige voksne som er aleneforeldre, bor i en bolig med høyt lån, handler den billigste (og gjerne usunne) maten, betaler dyrt for medisiner og behandling eller noe annet som gjør at deres økonomiske situasjon er vesentlig dårligere enn de som er i arbeid. Bare det å til stadighet å skulle være i en prekær økonomisk situasjon bidrar til nedsatt helse og dårligere forhold for hele familien. Ved årets oppgjør og som en del av budsjettarbeidet for 2019, må alle aspekter ved de uføres og deres familiers situasjon tas med. Når noe går under radaren i lang tid, har det en tendens til å snike seg innpå og lage større problemer når de oppdages.

Gjør rett – frykt ingen!

Min oppfordring til politikere, embetsverket og partene i oppgjørene er således om å se lengre, dypere og bredere. Ikke stirr dere blinde på en liten del av virkeligheten som er enklere å jobbe med. Ikke si at dette er andres ansvar. Hver tredje nordmann vil rammes av en hjernesykdom i løpet av livet. Andre sykdommer rammer også store grupper. Det vil i realiteten si at vi alle blir berørt før eller senere. Den nye normalen er å leve med sykdom, og i større eller mindre grad med nedsatt funksjonsevne i deler av eller hele livet. Snarveiene dere tar nå for å fikse en kortvarig balanse mellom rettigheter og plikter, kan over tid forrykke balansen mer enn det vil gjøre å være noe mer romslig og inkluderende. Norsk velstand har sørget for at vi lever lengre og bedre enn tidligere, sørg for at denne trenden nå ikke snur. I en tid som krever reformer, hør på flere enn de som skriker høyest og bruk hodet. Gjør rett – frykt ingen, også når det kommer til rammene for god folkehelse!