Generalsekretæren har ordet

Prioriteringer var tema i min spalte i forrige utgave. Etter at regjeringen har fremmet finansiering av to protonstrålesenter i revidert statsbudsjett, har denne prioriteringen skapt furore innenfor deler av helsevesenet og diskusjonen går høyt om nødvendighet og klokskap i en slik prioritering. Helsevesenet styres og utvikles i en kompleks helhet hvor medisin, teknologi og økonomi skal balansere på et fundament av etikk. Norge har valgt en modell hvor vi har et offentlig helsevesen som skal sikre god og riktig behandling til alle, og lommebokens tykkelse skal ikke være avgjørende.

Når det nå kommer en diskusjon rundt antall protonstrålesenter, så føler jeg at det er direkte feil å sammenligne seg med USA, som enkelte av legene i debatten gjør, hvor antallet protonstrålesenter nærmest er utelukkende styrt av fokuset på økonomisk gevinst hos investorer. Det er en kjensgjerning at amerikanske forsikringsselskaper kniper igjen pengesekken, og det er umulig for meg å si hvor mange pasienter som ikke blir henvist eller har råd til å kjøpe seg protonstrålebehandling. Flere av protonstrålesentrene i USA har også blitt bygd med mange behandlingsrom, noe som driver opp kostnadene.

Her hjemme er det altså fra regjeringens side lagt opp til to behandlingssentre, et i Bergen og et i Oslo. Fra diskusjonene i Dagens Medisin, slenges det friskt med «leppa» vedrørende det i Bergen som er lovet delfinansiering fra Trond Mohns private formue. Hjernesvulstforeningen velger å se på slike gaver som et kjærkomment tilskudd fra en som har tjent gode penger på norsk oljevirksomhet. Vi er svært takknemlig for det samfunnsansvar Mohn her og andre steder viser, og skulle gjerne sett at flere tenkte på samme måte som Mohn. Hjernesvulstforeningen gjør seg neppe populære hos den delen som er imot to sentre, når vi faktisk ønsker oss fire sentre og imøteser planer for Trondheim og Tromsø i løpet av de kommende årene. Protonstråler har sitt store fortrinn der hvor svulsten sitter nært andre organer og fotonstrålingens «lekkasjer» til omkringliggende vev øker risikoen for stråleskader og seneffekter som helst bør unngås.

Det jeg en gang i tiden lærte på en øvelse fra en ung sanitetsinstruktør, at det viktigste var å gjøre noe siden pasienten dør uansett, gjelder ikke for spesialisthelsetjenesten. De skal legge opp til den mest skånsomme behandlingen med effekt for å redde liv og ha lavt funksjonstap. Reddet liv skal også leves! Mens pasientene gjennomgår uker med protonstrålebehandling skal også livet leves. Både voksne og barn vil ha nytte av protonstråling og fremtidige partikkelstrålebehandlinger, og dette bør gis nærmest mulig deres hjemsted.

Det er ikke hensiktsmessig å sende mennesker langt av gårde i lang tid, livet leves best der hvor de bor og har sin familie. Jeg oppfordrer onkologene og økonomene som er imot to protonstrålesentre til å rette fokuset mot behandling av egne pasienter, og ikke være bremseklosser som leter etter sammenligningsgrunnlag i USA. Lederen av det svenske protonstrålesenteret, Peter Daneryd, mener at Norge tenker rett, og at Sverige med sitt ene protonstrålesenter har for lav kapasitet til å møte det forventede behovet. To protonstrålesentre til å begynne med og oppbygging av kompetanse til å drifte fire sentre i Norge i fremtiden, er veien å gå. Som vi gamle offiserer sier det: «Hæla sammen, sett i marsj!»