Håp

Vibeke Lohne, er professor i sykepleie og helsefremmende arbeid ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun er opptatt av håp som medisin når medisinen ikke virker og har skrevet en bevegende historie om livet i familien da hennes ektemann, advokaten Stig Tufte Johnsen, fikk to aggressive svulster på hjernen i en alder av 56 år. Det er gått syv år siden han gikk ut av tiden, og i boken følger vi familien tett på sykdommen, men også i hverdagslivet, som på forunderlig vis går videre. Vibeke smører matpakker, kjører barna til skolen og leter etter lysglimt.

Lohnes historie er også en hverdagshistorie som det er hundrevis av. Jeg tror folk som opplever den samme katastrofen – den stille familiekatastrofen – kan kjenne seg igjen i faser av vår historie, sier hun. Lohne synes det er viktig at helsevesenet gir pasienter håp også i krevende situasjoner hvor utfallet er usikkert. – Fremtiden er alltid usikker, sier hun.

Håpet er lyspunktet i livet. Faglig snakker vi om to typer håp – det generelle og det situasjonsbetingede. Når lynet slår ned og sykdom rammer, er det viktig å innse at håpet hele tiden forandrer seg. Håpet rommer det positive i mørket. Håpet lindrer lidelsen. Håpet gir oss noe å se frem til. Vi fryktet hele tiden at Stig skulle bli sykere, men vi håpet likevel på å ha en fin dag i dag. Jeg klamret meg til håpet og til nuet og det hjalp meg.

Mestring av stress

Guro Skottene jobber til daglig som rådgiver på LMS- Lærings og mestringssenteret på Rikshospitalet og holder Det sitter i hodet kurs for vår pasientgruppe. Guro er forfatter og har nylig utgitt en feelgod-bok om depresjon. Hun har også skrevet flere poesibøker.

Guro snakket om det å mestre stress, hun gav oss små verktøy for å møte det som vi frykter eller som har hengt seg opp.

SOAL

S – Stopp opp

O – Observere

A – Akseptere

L – La gå

Når sykdom rammer pasienter og pårørende så er det, viktig med god egenomsorg. «Hvordan evner du å ta vare på deg selv». Guro snakket også om våre ulike roller og forventninger. Forventninger kan deles i 3.

Enkelt forklart: Vi ser ikke verden slik den er, vi ser den slik vi er! Tror vi kunne hørt og lært enda mer av Guro, det ble påfyll for oss alle og avslutningsvis leste Guro noen av sine egne dikt.

Å leve til man dør

Det er vanskelig å gjenfortelle Tove Nyengets åpenhjertige historie om sitt møte med alvorlig sykdom i egen familie. Tove har jobbet i Kreftforeningen og med barn og unge på Ullevål sykehus. Hun har lang fartstid som lytter og veileder. Dog så er det noe annet når det rammer ens kjære. Tove satte ord på det, og gjennom ordene ble det film. Hennes foredrag knyttet sammen alle dagens foredragsholdere i ett bilde og det ble en fantastisk avslutning på en innholdsrik dag. Snørr, tårer og latter i en skjønn forening. Stort hjerte.

Pårørenderollen i et parforhold med alvorlig sykdom

For Espen Simonsen er livet nå et eventyr. Han er like strukturert og ansvarsfull som han er leken og uhøytidelig. Han har i mange år vært operatør og instruktør i Forsvaret, skrevet to bestselgende bøker som hovedsakelig handler om kjærlighet, og han er brennende opptatt av mental styrke og hva som får oss mennesker til å tåle, mestre og prestere. Espen setter ord på de vanskelige følelsene uten å støte. Espen deler sine erfaringer som pårørende til Tone som døde av kreft, men også sitt nye liv med Bianca og gutta. Det å være pårørende eller leve i parforhold har utfordringer.

Livet handler ikke om hva som skjer deg, hva som blir sagt, eller gjort. Det handler om hvordan du velger å forholde deg til det!

Vi fikk en herlig start på dagen, energisk, underholdende og frisk. Foredraget til Espen var balansert og naturlig. Han berørte det vonde og vanskelige, samtidig som han fokuserte på at vi mennesker kan bestemme oss for ganske mye – inklusiv å komme seg videre i livet. Gjennom sine store og små eksempler fra hverdagen.

Et vendepunkt i livet

Anne Marie Ottersen, den kjente norske skuespillerinnen som har underholdt det norske folk på teateret, på tv og på film, avsluttet mestringskonferansen på mesterlig vis. For ti år siden fryktet at hun kom til å dø etter at det ble oppdaget at hun hadde en svulst på hjernen på hele 4,5 centimeter. Ottersens personlige drama startet da familien var samlet på Ruten Fjellstue i Espeland for å ha en rolig og fredelig påskeferie sammen. Slik ble det imidlertid ikke.

– Jeg husker ikke så mye av det. Plutselig fikk jeg noe som lignet på epileptisk anfall og fikk kramper og besvimte, forteller Anne Marie. En ambulanse ble tilkalt, og hun ble i all hast kjørt til Lillehammer sykehus for testing. På røntgenbildene fra CTen som ble gjennomført, viste det seg at hun hadde en hjernesvulst. Hun fikk diagnosen meningeom, en svulst som sitter fra hjernehinnen og utover. Den trykket på hjernen på grunn av størrelsen, og det var dette som hadde forårsaket det urovekkende anfallet.

– Det var som om livet mitt rant nedover veggen. Jeg så liksom hva døden var. Jeg så ingen åpenbaring. Døden. Ingenting. «Så dette var alt jeg fikk», tenkte jeg og drømte om evig liv. Til og med et liv etter døden. – Jeg som ikke engang er kristen, sier Anne Marie.

Anne Marie medgir at hun var livredd for at svulsten skulle være ondartet, eller at noe skulle gå galt under inngrepet som skulle fjerne den slik at hun fikk en skade på hjernen. Da hun våknet opp igjen fra narkosen fikk hun den gledelige nyheten: operasjonen hadde vært vellykket. I etterkant viste det seg at svulsten heldigvis hadde vært godartet.

Anne Marie guidet oss gjennom sine og familiens opplevelser som den flotte skuespilleren hun er, hun brukt ordene og fikk frem følelsene, latteren og gleden over livet. Hun avsluttet foredraget med å lese et fantastisk dikt.