For livet det skal leves, til siste stund

Ferdig utdannet, en jobb jeg trivdes godt i. En samboer jeg elsker. Gode venner og min fine, lille familie. To lillebrødre jeg både kan krangle og le med. En mamma og en pappa som elsket hverandre, og som alltid stilte opp for oss. For mange utenfor våre fire vegger var nok vi en sprø familie. Kanskje litt sære. Men for meg en perfekt familie. En familie hvor vi fant på masse sprell. Musikken sto på full guffe i stua og sammen kokkelerte vi pappas hjemmelagde pizza en fredagskveld. Vi dro på mange fantastiske turer. Vi var en familie hvor vi kunne være ærlige og være oss selv. En familie som tok vare på hverandre, og som fant på mye fint sammen.

Pappaen min var en mann full av liv. Alltid full fart og action. Han elsket å leve, og var egentlig ganske barnslig. Vi var en familie som fant på sprø ting, og pappa var den som dro oss med på alt, alt mulig. Jeg er en pappajente, pappa har alltid vært mitt store forbilde. Han er min superhelt.

En dag fikk livet mitt plutselig en brå og uventet vending. Pappa ringte meg. Han var på sykehuset med mamma. «Karen, jeg har tatt CT og bildene viser at jeg har hjernesvulst». Jeg skjønte ikke noe; pappa var da helt frisk i går? Alt raste sammen. Jeg klarte ikke stå på beina. Men pappa mente at dette skulle fikses. Da jeg kom på sykehuset sa pappa «Hei» før han sovnet igjen. Han bare sov. Legene og sykepleierne var alvorlige. De trodde det var kreft i hjernen, glioblastom. Pappa ble hasteoperert. Timene var lange. Tankene på å ikke skulle få tilbake pappa var uutholdelige. Jeg gikk og gikk i gangene på Rikshospitalet. Jeg klarte ikke sove før jeg visste at pappa hadde det bra. Hvordan kunne min spreke pappa bli så syk?

Dagene var lange og tøffe på Rikshospitalet. Pappa sa han forsto han hadde fått dødsdommen, at han ikke ville bli gammel. Men han ga ikke opp. Han minnet meg stadig på at han ikke hadde tenkt til å dø enda. Han skulle kjempe. Etterhvert ble han bedre og vi fikk reise hjem. Han var fremdeles pappa, men en operasjon i hjernen er ingen spøk. Legene spurte ofte om noe var annerledes med han. Han gikk på sterke steroider, og kunne bli ekstra hyper, sulten og kanskje litt forvirret. Men for meg var han fremdeles pappa. Vi gikk på tur, var på kafe, lagde god mat, og tok livet med ro. Vi levde. Fant på ting sammen som en familie. Ting var annerledes, men samtidig ikke.

<>

<>

<>

<>

Det var snart desember, snart jul. Vår favorittid. Mamma ringte meg, pappa hadde blitt ordentlig dårlig igjen og var på sykehuset. Han hadde fått tilbakefall av kreften - bare to måneder etter operasjonen og rett etter han var ferdig med strålebehandling. Legene sa at pappa bare hadde dager igjen, kanskje uker. Det var ikke mer de kunne gjøre. Jeg ble så sint, så lei meg. Hvorfor skulle dette skje oss, med min pappa? Alt føltes urettferdig og uvirkelig. Tanken på ikke skulle få prate mer med pappa, aldri skulle få lov til å gi ham en klem, eller finne på ting sammen var umulig å forestille seg.

Pappa ble overflyttet til lokalsykehuset. Han kviknet litt til, og begynte å snakke. Vi pratet lenge - om livet, om fremtiden og alle minnene. Den natten ble jeg igjen på sykehuset med mamma og pappa. Jeg våknet midt på natten av at pappa hadde koblet fra væsken han fikk intravenøst og prøvde å sprute på meg og mamma. Sykepleieren kom inn. Jeg tror hun trodde han var helt forvirra, rar og annerledes. Og det var han kanskje. Men pappa var sprø, selv uten hjernesvulst. Vi lo.

Pappa skulle flyttes hjem, hjem for å dø. Det var fælt å se at han nesten ikke klarte å gå fra sengen til ambulansebåren. Fælt å se spreke pappa, så skrøpelig. Da ambulansen stoppet utenfor huset hjemme, sto hele familien klare for å hjelpe han opp trappa. Pappa sto på bunnen av trappa. Vi mente han måtte bæres opp. Da satt han foten ned, nei, dette skulle han klare selv. 60 trappetrinn. Og det klarte han.

Det var rar stemning i stua den kvelden. Hele familien var samlet. Pappas familie fra Vestlandet hadde kommet i hui og hast for å rekke å se han før han døde. Hva skulle vi gjøre nå, nå som pappa skulle dø? Plutselig kom det fra pappa «Kan vi bake pepperkaker?». Vi andre ble litt stumme. Kunne vi det? «Det er 1. desember, selvfølgelig kan vi det», sa han. Brødrene mine hev seg i bilen til butikken og kjøpte pepperkakedeig. Mamma løp for å finne frem pepperkakeformer. Vi skyndte oss for å rekke det før pappa ble sliten. Plutselig satt vi alle rundt bordet. Bakte pepperkaker, hørte på julemusikk og sang for full hals, mens snøen dalte ned utenfor. Akkurat slik det pleide å være.

Pappa ble bedre etter vi kom hjem. Hva gjør vi nå? Vi kunne jo ikke bare sitte og vente på at han skulle dø. Vi måtte jo leve livet – slik pappa alltid hadde gjort. Vi dro på kino og på kafé. Hadde rullestol race inni stua, og jeg stod med stoppeklokke. Vi pyntet juletre, hørte på musikk på full guffe, og vi danset. Pappa med noe redusert bevegelighet, men med like mye engasjement og godt humør som før.

Julaften kom snikende. Den beste dagen i året. Jeg gruet meg. Hva skulle jeg gi i julegave til pappa? Pappa som skulle dø. Hvordan skulle vi klare å kose oss når vi visste at dette var mest sannsynlig siste julen samlet? Men som alle andre dager, kom denne dagen også. Snøen dalte ute, juletreet var pyntet, det luktet pinnekjøtt i hele huset og familien var samlet. Vi så på julefilmer og hadde mandel i grøten. Pyntet oss. Spiste deilig julemat. Åpnet pakker. Hadde fine samtaler og spilte kort. Pappa fikk fiskestangen som han så sårt ønsket seg, og et bilde av han og mamma som han kunne ha på veggen. Det var en fin dag. Den beste dagen.

Men så skjedde det: pappa ble igjen veldig dårlig. Jeg følte et ansvar. Et ansvar for å finne på noe gøy, noe sprell. Pappa hadde jo alltid funnet på så mye med oss. For pappa var ingenting umulig. Han ga aldri opp. Det kunne ikke jeg heller gjøre. Nå var det min tur til å dra pappa med på ting. Jeg ba han lage en «bucket list».

Selv om vi ikke fikk kjørt hundeslede, så gjorde vi mye fint. Vi var sammen. Vi puslet puslespill og spilte spill. Lagde god mat og hørte på musikk. Sang og danset. Pappa klarte ikke lengre å gå lange turer i marka, så vi hadde pølsegrilling på terrassen. Da han ikke klarte gå, kjørte vi sengen ut på terrassen og koste oss med kakao og sjokolade. Vi dro pappa på kjelke i hagen, og jeg lagde snølykter som han kunne se ifra vinduet.

Pappa sa til meg at han var takknemlig for alt det fine vi gjorde. Takknemlig for at han fremdeles følte han levde. Jeg forsto at det var ikke hva vi gjorde eller om vi lo høyest mulig som hadde noe å si, det var det at vi var sammen. Lagde minner sammen.

Vi snakket om sykdommen, både med ironi, humor og tårer. Det var fremdeles rom for å gråte, le og krangle. Men i små øyeblikk klarte vi også å «glemme» sykdommen. Vi var fremdeles den sære, gode familien. Og pappa var fremdeles pappa, selv med hjernesvulst. Jeg så ikke manglene hans. Vi brydde oss ikke lengre om at legene spurte om han var annerledes. Ja, det var vanskelig å se pappa syk. Det var vanskelig å ikke kjenne han igjen til tider. Men for meg var pappa, min pappa til siste stund. Da legen var innom og fortalte at han ikke hadde mange dager igjen, skjønte jeg at det stemte denne gangen. Jeg knakk sammen, klarte ikke stoppe å gråte. Det gjorde vondt i hele kroppen. Pappa tok armene rundt meg, selv om han nesten ikke klarte løfte dem. Ga meg en skikkelig bamseklem. Han sa: «Karen ikke vær lei deg».

Jeg er så takknemlig for alle de fine minnene vi har sammen. Både før og etter at pappa ble syk. Det å legge seg under dyna har aldri vært et tema i vår familie. Da kan en heller krangle høylytt, gråte eller være sint. For livet det skal leves. Til siste stund.