Er jeg så heldig?

Jeg heter Mette og er 36 år. I august 2008 var jeg nyutdannet og ansatt i full stilling. I juni 2009 ble jeg operert for en svulst som viste seg å være grad 1 og lå nær lillehjernen. Den forandret livet mitt totalt.

Jeg får stadig vekk høre at jeg er heldig, men er jeg det? Det føles ikke helt sånn. Tidligere har jeg ikke tenkt over dette, men nå kjenner jeg det plager meg mer og mer. Det virker som at mange, inkludert leger, mener at siden svulsten var lavgradig er man jo frisk etter litt tid. Det er nok ikke tilfellet, det gjelder ikke bare meg, men også flere jeg vet av. Selv om min svulst ikke inneholdt kreftceller har jeg fortsatt senskader etter en alvorlig hodeoperasjon. Jeg har konsentrasjonsvansker, mindre utholdenhet, er lett trøttbar, takler ikke stress så godt, blir lett distrahert, hukommelsen min er svekket og jeg er følsom for støy. Mine største fysiske utfordringer er store balanseproblemer, en halvveis ansiktslammelse og jeg er svakere i venstre side av kroppen enn i høyre. Jeg har lært meg og gå igjen, lært meg og prate igjen, lært meg og kle på meg, kort sagt lært meg og klare det meste selv på min egen måte. Jeg er kvalm daglig og når jeg blir sliten blir jeg så svimmel av og til at jeg stopper opp og klamrer meg til nærmeste dørkarm. Er jeg virkelig heldig?

Jeg er ufør. Av en eller grunn mener mange jeg da er heldig, jeg har jo så mye fri. Vent litt nå. Fri? Føler ikke det akkurat. Jeg trener omtrent daglig, og det er det som gjør at jeg har kommet så langt som jeg har gjort. Trening er jobben min, jeg har ikke fri når jeg trener. Jeg kan ikke jobbe 100 prosent i det som samfunnet mener er en jobb. Hadde jeg kunnet, hadde jeg derimot vært i 150 prosent «vanlig» jobb. Hvis noen tror det er enkelt og innse at man må ha en uførestatus tar de veldig feil. Hvis noen tror det er lystbetont tar de veldig feil. Blir man ufør i en alder av 29 år er det pga. sykdom og ikke pga fri vilje.

Det med mine fysiske plager gjør meg visst og heldig. Det vises nemlig på meg at jeg er dårlig i motsetning til mange med usynlige plager. Dette gjør meg visstnok heldig, fordi mine problemer vises jo utenpå slik at folk skjønner mer hvilke utfordringer jeg har. Det argumentet skjønner jeg delvis, det er bare det at de fysiske plagene kanskje utgjør ti prosent av helhetsbildet. Det er fortsatt mye ingen ser. Gjør det meg heldig?

Mange vet ikke at lavgradige svulster i hodet også er definert som kreft. Jeg har hatt kreft, og kreften ble fjernet. Alle svulster i hjernen og det sentrale nervesystemet er definert som kreft fordi det i så stor grad påvirker resten av kroppen. Det kan jeg godt skrive under på. Min svulst var kanskje lavgradig, men helt frisk det blir jeg aldri. Svulsten har satt et fotavtrykk i hodet mitt som kommer til og bli der, selv om den av noen kalles snill.

Jeg må bare få si at i forhold til mange som lever med langt farligere diagnoser er jeg glad for at min svulst var lavgradig. Jeg skriver ikke dette for å klage eller være negativ, men for at folk skal få vite at det faktisk går an å være syk uten at diagnosen er like alvorlig som alle andres. Jeg håper at noen leser dette og kan kjenne seg igjen, at det kan være en trøst for andre som plages og kanskje føler de ikke har særlig grunn til det. Mange lever nok med en usikkerhet og en forventning om og bli bra raskt. Jeg vil bare si at dette er heldigvis tilfellet for mange, men ikke for alle. Jeg har gått lei av å bli kalt heldig jeg, for det er jeg faktisk ikke. Min definisjon på heldig er om jeg hadde fått være frisk, om jeg ikke hadde fått svulst i utgangspunktet. Jeg er ikke heldig fordi at svulsten min var «god»- og ikke ondartet.