På tide med en fornuftig tilnærming til pasienthelsesystemer?

I Dagens Medisin kan jeg lese at det innenfor Helse Midt-Norge geografiske område skal innføres en helseplattform som skal leveres av samme selskap som leverer den danske Sundhetsplatformen, Epic Systems Corporation. Systemet i Danmark er under sterk kritikk, og det vurderes visst nok der om hele plattformen skal skrotes. Vil det vise seg at den store investeringen i Midt-Norge blir en episk katastrofe til en kostnad nærmere tre milliarder kroner, eller vil det bli en suksess? Epic Systems Corporation skal fortrinnsvis levere en hyllevare, men er kravspesifikasjonene som Helse Midt-Norge og kommunene setter slik at leveransen fortsatt vil være en hyllevareanskaffelse? I debatten som følger ser det ut til at det er delte meninger innenfor Ladejarlens gamle rike.

For en enkel generalsekretær som meg, er det vanskelig å forstå at det skal være så utrolig vanskelig å skaffe systemer som er hyllevare og som dekker norske pasienters behov. Det er snart 20 år siden jeg vandret ut fra det som den gang het Høgskolen i Tromsø med mitt vitnemål som indikerte at jeg ikke var helt ubrukelig innenfor regulering av dynamiske systemer. Jeg fikk til og med lov til å bruke tittelen høgskoleingeniør i automatiseringsteknikk, i den grad jeg skulle føle behov for det. Noe av det jeg lærte der var at det er helt OK å være litt lat. Andre kloke hoder kommer også frem til gode løsninger. Hyllevaresystemer er gjerne fine ting å bruke når man skal anskaffe noe. Jobben med å integrere systemer og utvikle dem videre er vesentlig vanskeligere når det er store avvik fra hyllevare og standard grensesnitt.

Stusser du på om hyllevaresystemtenkning er anvendelig også innenfor pasientlogistikk, så kan jeg berolige deg med at alle disse systemene skal bruke det samme systemet for kodifisering av sykdommer, gendefekter og lidelser, ICD-10 og om ikke lenge ICD-11. Alle sykehusene kaller inn pasienter, alle gir øyeblikkelig hjelp og alle bruker de samme behandlingsprosedyrene og medikamentene. I bunn og grunn er det ikke store forskjellen på dette og bruken av hjulet; det finnes flere dimensjoner og bruksområder, men det er fortsatt slik at hjulet er rundt og har vært det i så lang tid at det ikke er noen som husker hvem det var som fant ut at dette var en glimrende idé. Slike åpne standarder for grunnleggende ting er kjekke å ha. Ikke trenger man å bruke tid på finne frem til hva som er gode løsninger og ikke er det vanskelig å finne frem til tilbydere på gode leveranser, siden alle vet hvordan et hjul ser ut og hva det skal brukes til.

Når det gjelder pasientlogistikk, så ser det ut til at det er for mange særinteresser og for lite kunnskap om hva som vil fungere, som er det fremherskende trekket. Her er visst hyllevare et skjellsord, og det er om å gjøre å lage skreddersydde løsninger til prosesser som kanskje ikke er spesielt utbredt eller blant de beste. Jeg er selv en varm tilhenger at PTO-perspektivet, altså at man først beslutter hvilke prosesser som skal utføres, så bygger eller skaffer teknologi og til sist så velger man hvilken organisering man skal ha. I forbindelse med helsetjenester er det dessverre slik at det er altfor mange særinteresser som kommer inn og en helhetlig tilnærming til dette knuses allerede i fødselen. Alle pasienter vil ha det på sin måte, alle kommuner vil ha det på sin måte, alle leger vil ha det på sin måte og alle helsebyråkratene vil ha det på sin måte. Mangelen på en edruelig og helhetlig tilnærming er tidvis skremmende. Milliardene sitter løst når alle som har sin kompetanse innenfor forskjellige områder i samme etat skal mene noe om helsetjenestene og ikke minst følelsene får fritt spillerom.

Nå begynner denne kommentaren å anta en form som går langt utover en helseregions valg av pasientdatasystem, men dette er et alvorlig og viktig tema. En ny sykehusplan skal komme i løpet av 2019, og denne skal stake ut kursen for lang tid fremover. Sykehus er kanskje den delen av spesialisthelsetjenesten som vi alle har sterkest følelser for. De aller fleste av oss som i dag vandrer rundt på norske veier har blitt født på sykehus. Alle byer og større tettsteder med respekt for seg selv har hatt et lokalsykehus som har håndtert livets små og store behov for undersøkelser og behandlinger. Blindtarmen som ble betent, hjertet som sluttet å slå, lungene som var så betente at det kunne stå om liv og cellegiften som skulle stoppe kreftcellenes ville vekst ble håndtert ved lokalsykehuset.

Men er behovet i fremtiden det samme som det var på 1960-tallet? Når jeg leser lokalaviser synes det som at det ikke har blitt enklere å reise innenlands eller at undersøkelser og behandlinger har blitt mer komplekse i vår tid. Sterke krefter slår ring som sykehuset sitt og nekter å være med på en debatt om fremtidens behov for helsetjenester. Alle frykter vel endringer, innerst inne. Det vi har i dag trenger ikke være perfekt, bare vi slipper forandring til noe vi ikke vet hva blir. Det eneste tilfellet jeg kommer på i farten hvor folk har latt seg begeistre over utsiktene til noe bedre, er ved Brexit og det amerikanske presidentvalget for drøye to år siden, hvor det handlet om å få alt så meget bedre, uten at noen i det hele tatt var klar over hva de stemte over. Lovnader om at alt skulle bli så mye bedre trumfet behovet for kjennskap til hva beslutningen ville innebære av reelle endringer.

Dette er eksperimenter som vi ikke kan tillate innenfor helsetjenestene. Verken organisering av sykehusene eller valg av pasientsystemer kan overlates til fragmenterte, følelsesladede festtaler eller propaganda fra grupperinger uten tilstrekkelig kompetanse til å se hvordan ting spiller sammen og understøtter hverandre innenfor samfunnskritiske områder. Grundige tankeprosesser, analyser og objektive vurderinger er kritiske for å kunne lage en god sykehusplan eller for å få på plass et godt pasientsystem. Her har vi som pasientforening så langt blitt invitert til å komme med våre innspill til helseminister Bent Høie, noe som er en god ting, og vi kan også drive vårt påvirkningsarbeid gjennom demonstrasjoner, avisinnlegg og kommentarer i tidsskrift som dette. Felles for oss alle er nok at vi ikke sitter med det hele bildet og at perspektivene våre er forskjellige. Som ingeniør har jeg nok måter å se ting på som leger og økonomer mener er feil. På den annen side har jeg lite sans for rent økonomiske betraktninger. Det er en stor forskjell på kostnaden av og verdien av. For meg er verdien av en behandling stort sett alltid større enn kostnaden av den, mens de som sitter og saksbehandler forut for Beslutningsforums møter nok ser mer på kostnaden av en behandling.

Sånn må det sikkert være, men det er et faktum at Norge er et land med lavt innbyggertall, god økonomi og en hang til å være uenige om det meste. For meg som ingeniør med sansen for god regulering av komplekse systemer, er det viktig at vi setter oss ned og betrakter hva vi gjør for å lære om det komplekse systemet helsetjenestene utgjør. Så må vi se om det er andre (virksomheter eller land) som leverer de samme tjenestene på en bedre måte, slik at vi kan lære av dem. Dette er altså prosessdelen av konstruksjonen av et velfungerende system. Dernest er det på tide å skaffe til veie og ta i bruk teknologi som understøtter disse prosessene på best mulig måte, fortrinnsvis hyllevare slik at den kan utvikles og oppdateres på en enkel og kostnadsbesparende måte. Det som flere land sammen har behov for er uten tvil langt billigere og enklere å få på plass enn det som skal skreddersys til hver enkelt. Så er det duket for å se på organiseringen av helsetjenestene. Er det noe som må forandres? Kan lokalsykehus være til hinder for den beste og mest hensiktsmessige behandlingen? Kan vi gjøre det bedre for pasientene ved å bygge opp sterke prehospitale tjenester og sterke spesialisthelsetjenester på noen færre steder? Kan vi fortsatt beholde tryggheten hos innbyggerne som skal bruke disse tjenestene når de er på sitt mest sårbare og utrygge?

For en avdanket ingeniør og marineoffiser som nå forsøker å gjøre sitt beste i generalsekretærstillingen i Hjernesvulstforeningen, så ser fortsatt kampen for sykehusene ut som en borgerkrig hvor de færreste vet hva de sloss for og til hvilken kostnad for samfunnet. På slagmarken ligger relasjoner mellom nabobyer igjen som de første ofrene for krigens brutalitet. Det neste offeret er de smarte løsningene som ofres til fordel for lokalsykehus som sliter med bemanning, kompetanse og økonomi. Ansvarlige direktorat som burde ha sørget for at det i stedet for krig var fredssamtaler, sitter på sidelinjen og tillater at det velges fragmenterte og håpløse tilnærminger som er dømt til undergang. Personlig prestisje trumfer de gode løsningene og skattekronene ofres over en lav sko.

Hva skal så til for at det skal bli bedre? Jeg er altså en sterk tilhenger av at hjernene skal brukes bedre. Spilleregler som sørger for at PTO-perspektivet er med, skal benyttes. Det samme gjelder HGA. HGA står for hensiktsmessig, gjennomførbar og akseptabel. Dette er kanskje det vanskeligste å oppnå. Hva som er akseptabelt er vanskelig å si i et land som Norge, hvor særinteresser dyrkes og heises frem. Jeg utfordrer således politikere og helsebyråkrater til komme sterkere på banen med klare budskap og sterkere styring.

Det som forundrer meg er at det samtidig med at utfordringene innenfor helsetjenestene er så store, klarer vi å holde ca. 5,5 millioner registrerte kjøretøy i ett sentralt register. Dette registeret snakker sammen med er stort antall lokale verksteder vedrørende teknisk status på kjøretøyene og et antall forsikringsselskaper som holder styr på betalt forsikring og arvtakeren for årsavgiften. I tillegg snakker dette systemet med mobile skannere som kan stå i veikanten og avsløre de som ikke har alt i orden ved sitt kjøretøy. Politiet har også sin sikre tilgang på slike data. Som det hevdes i reklamene til REMA 1000 – «Det enkle er ofte det beste». Kan det tenkes at vi burde skjele litt til Veidirektøren og høste erfaringer fra Vegvesenets organisering og verktøy når det gjelder helsetjenester? Slik det ser ut for meg, klarer ikke de som i dag skal gjøre jobben å få til landsdekkende løsninger som dekker behovet og som folk forstår. Den som mener at jeg er helt på jordet oppfordres på det sterkeste til å fortelle meg hva jeg ikke forstår. Husk bare at alle forslag til løsninger skal være i tråd med kravene til PTO og HGA. Alt annet er feil svar.