Generalsekretæren har ordet
Kjære Anniken Hauglie!
Saksbehandlingstiden i Vestfold for uføretrygd er den eneste som er oppgitt innenfor den ordinære firemånedersperioden. De andre fylkene ligger for det meste helt opp mot åtte måneder, noen er til og med lengre enn dette. Saksbehandlingstiden for arbeidsavklaringspenger er for det meste åtte uker. Dette er rett og slett for dårlig, spesielt når mange opplever at det vedtaket som fattes også kaster dem ut i fattigdom.
Jeg er en av de mange som får såkalte fotsenger, for å korrigere for feil fotstilling. Etter å ha blitt henvist til ortopedisk spesialist for fem år siden, har jeg opplevd at dennes erklæring måtte suppleres med en egen fortelling og bilder av de sålene som jeg kjøpte på ordinært apotek ikke holdt mål, før NAV innvilget fotsenger. Hvert år etterpå, så må det søkes om dekning, til tross for at vedtaket innebar dekning av fotsenger i fem år. Etter fem år kan nå fastlegen skrive en erklæring om behovet, som gjelder for fem nye år. Etter dette er det en ny tur til ortopedisk spesialist som skal dokumenter at mine, på det tidspunktet 62 år gamle ben, fortsatt ikke har reparert seg selv.
For å gjøre en lang historie kort; det er provoserende å vente i ukevis på svar fra NAV og et vedtak som sier at fotsengene dekkes med samme begrunnelse som foregående år. Det er provoserende å se at det frem til en mer automatisert saksbehandling tas i bruk, sitter saksbehandlere som faktisk må bruke tid på å sjekke tidligere år, lage vedtak, produsere brev og sende disse til meg og andre, samt til ortopedisk verksted. På noe som faktisk er vedtatt for lenge siden. Førerkortet mitt holder i fem år, og det må da kunne tas enkle grep som sikrer at vedtak om støtte til fotsenger gjøres like enkelt. Tross alt, det å gi meg førerett for buss og vogntog må da vel være en større sak enn et par fotsenger, hvert år.
Avbyråkratisering og effektivisering er jeg for. Jeg har studert endringsledelse og har en svært god karakter som dokumentasjon på at jeg traff godt med min eksamensbesvarelse. Denne kompetansen er ikke unik, og det er nok mange med meg som lurer på hvordan NAV ender opp med å kaste bort saksbehandlingskapasitet og -tid på «tullevedtak», når det er folk som ender opp med å søke om stønader på sitt lokale NAV-kontor mens de venter på et vedtak eller en klagebehandling av et tidligere vedtak. Det går ikke an å kaste bort samfunnets ressurser på denne måten. Dette er langt utover en fornuftig tilnærming til kontroll av utgifter.
Kjære Anniken, fiks opp i dette nå. La folk som trenger det nyte godt av saksbehandlingskapasitet, og ikke la NAV kaste bort ressurser på å gjøre vedtak gang på gang, på det samme. For hver dag som går føler jeg meg mer som en general som kjemper en kamp mot en fiende, enn en generalsekretær!
