Fra privat til offentlig behandling
Helsetilsynet slapp i sommer den reneste bomben – en pasient som selv hadde betalt for behandling i private helsetjenester fikk medhold i at behandlingen skulle overtas av det offentlige.
Hva betyr dette i praksis, er det nå fritt frem for å kjøpe seg dyrere privat behandling i en kortere periode for så å kreve dette betalt av felleskassen? Helsetilsynet oppsummerer saken på følgende måte:
Etter å ha mottatt standard behandling for ventrikkelkreft uten ønsket resultat, ønsket pasienten som en siste utvei å prøve behandling med immunterapi selv om dette ikke er en del av standard behandling som tilbys for denne krefttypen. Pasienten betalte derfor selv for immunterapibehandling ved et privat sykehus.
Etter å ha dokumentert god effekt av behandlingen, ba pasienten på ny om å få behandlingen dekket gjennom det offentlige tilbudet, men fikk avslag av helseforetaket. Denne avgjørelsen ble stadfestet av Fylkesmannen. Det var enighet om at pasienten hadde hatt svært god effekt av immunterapibehandling. Det forelå flere uttalelser til støtte for at pasienten burde fullføre immunterapibehandlingen. Det var innhentet «second opinion» fra spesialister ved et annet helseforetak og det forelå en uttalelse fra det nyopprettede Ekspertpanelet, som har en rådgivende rolle i å hjelpe pasienter med alvorlig livsforkortende sykdom med å få en vurdering av sine behandlingsmuligheter etter at etablert behandling er prøvd og ikke lenger har effekt. Ekspertpanelet anbefalte ikke at behandlingen skulle tilbys generelt, men denne konkrete pasienten hadde hatt en klar forbedring og de anbefalte derfor å fortsette behandlingen.
Til tross for omfattende og entydig dokumentasjon på at pasienten hadde hatt svært god effekt av behandlingen, mente verken sykehuset eller Fylkesmannen det var riktig å ta i betraktning de nye opplysningene ut ifra et likebehandlingsprinsipp.
Helsetilsynet mente derimot at vi ikke kan se bort ifra den nye dokumentasjonen som er fremlagt, og at det ikke var gjort en individuell vurdering av denne konkrete pasientens rettigheter. Helsetilsynet støtter og forholder seg lojalt til prioriteringssystemet, men skal også behandle klager og vurdere om enkeltpersoner har fått innvilget sine individuelle rettigheter. Vi la avgjørende vekt på den dokumenterte effekten samt forventet nytte ved fullføringen av behandlingen, sammenholdt med de forventede konsekvensene det ville ha dersom behandlingen ble avsluttet før den ble fullført.
Helsetilsynet konkluderte med at det etter en individuell vurdering, var uforsvarlig å avslutte den pågående behandlingen dersom pasienten ikke får et annet tilbud om behandling som han kan ha forventet nytte av.
Helsetilsynets avgjørelse i saken er således ingen absolutt blankofullmakt til å selv starte opp med dyrere behandlinger som det offentlige gjennom «Nye Metoder» ennå ikke har besluttet å ta i bruk. Beslutningsforum vedtok i sitt møte den 26. august at Helsetilsynets avgjørelse måtte følges opp med oppklarende møte. Her er deres vedtak:
Beslutningsforum for nye metoder ber fagdirektørene i RHF-ene ta initiativ til et møte med Helsetilsynet for en gjennomgang av saken. De regionale helseforetakene vil også bidra inn i Helse og omsorgsdepartementets arbeid med å foreta en prinsipiell avklaring av saken. Herunder vises til innspill fra RHF-ene til HOD fra april 2019 vedr. prinsipielle vurderinger knyttet til bruk av resultater fra diagnostikk eller behandling fra private tjenesteleverandører.
Helsedirektoratet har også blitt utfordret av Helse- og omsorgsdepartementet til å gi sine kommentarer til Helsetilsynets avgjørelse. Deres svar er kort oppsummert at det er uheldig å sette likeverdsprinsippet i spill og at det således ikke er ønskelig at pasientene som først velger å selv betale for tjenester i det private, kan få bedre tilgang til helsetjenester i det offentlige enn de som ikke går veien om det private. Styringsprinsippene tilser at pasientene skal tilbys forsvarlig helsehjelp. Dette innebærer at helsehjelpen skal holde en faglig forsvarlig standard. Hva som ligger innenfor det forsvarlige, vil bero på pasientens helsetilstand og hvilke behandlingsalternativer som er tilgjengelige. Nasjonale faglige retningslinjer beskriver hva som er å betrakte som god praksis, skriver direktoratet. Selv om det grunnleggende prinsippet om likeverdig tilgang kan medføre at enkelte pasienter ikke vil få tilbud om å videreføre en privat finansiert behandling i det offentlige, vil den helsehjelpen som tilbys pasienten likevel kunne være forsvarlig selv om den ikke er på samme nivå.
For pasientene som nå ser at det tilbys behandling i våre naboland, som i dag ikke tilbys i Norge av det som kan fremstå som rent økonomiske grunner, så er det lett å tenke at her er det brudd på de rettighetene som har rådet siden FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter trådte i kraft i 1976. Der er det i artikkel 12 pkt. 1. følgende tekst:
Konvensjonspartene anerkjenner retten for enhver til å ha den høyest oppnåelige helsestandard både i fysisk og psykisk henseende.
Hva dette betyr i praksis for noen som kan se at livet forlenges betraktelig, vil altså være en dragkamp mellom etikk og moral på den ene siden og jus og økonomi på den andre siden. Her er det persontilpasset medisins forhåpninger møter på gruppetenkning og enkelhetsprinsipper. Det er min påstand at dette er en naturlig del av utviklingen medisinsk og rettslig standard må gjennomgå, og at det regimet vi i dag har for å ta i bruk nye metoder ikke strekker til. Prioriteringer må alltid utøves innenfor helsetjenestene, men det er svært vanskelig å se hvordan våre naboland som ikke har slike økonomiske ressurser som vi har i Norge, velger å se på de samme menneskerettighetene som vi altså har i Norge og har hatt siden 3. januar 1976.
Vi sitter altså igjen med en enkelt avgjørelse som ikke gir pasientene de sterkeste kort på hånden men likevel sier at det er uforsvarlig å avslutte den pågående behandlingen dersom pasienten ikke får et annet tilbud om behandling som han kan ha forventet nytte av. Direktorat og helseforetaksledelse advarer og er urolige for konsekvensene av denne avgjørelsen mens pasientforeninger blir informert om at skyggesiden av nye og dyrere behandlinger også kan medføre at det er andre som ikke vil få den behandlingen de bør få, siden pengesekken har sine begrensninger. Politikere som vegrer seg for å øke pengesekken, siden deres erfaring er at all behandling med tiden blir rimeligere å ta i bruk, sitter der i klemmen mellom pasientene og sykehusdriften. Hvor skal dette ende og hvilken beslutning kommer til å bli tatt når det gjelder rettigheter? Må man fortsatt klage til fylkesmannen og ev. videre til Helsetilsynet i nye enkeltsaker før en dekkende presedens er etablert? Vårt ståsted som pasientforening er i hvert fall at det haster med å få tatt inn over seg at utviklingen innenfor medisin kommer like raskt som motoriseringen av skip og smarttelefoner kom. De som ikke henger med, blir utdaterte og mister tilliten hos kundene. Vi står i dag ved starten av et medisinsk paradigmeskifte. Genteknologi og persontilpasset medisin kommer for fullt. Dette er gjerne kostbart i øyeblikket, men sett over tid vil kostnaden gjerne være lavere enn det som er for et liv med kronisk sykdom. Prislappen som er satt på et kvalitetsjustert leveår er i prioriteringsmeldingen fra 2016 satt til kr 275 000,–. Beslutningsforum ser ut til å ende opp med sine beslutninger når prisen per år for en behandling har kommet ned til rundt kr 700–800 000. Når byråkratene regner, så ser de at hvis behandlingen som skal brukes er kostbare, så er det andre som taper disse leveårene. En kostbar pasient med ny behandling gjør at man i gjennomsnitt taper to gode leveår for andre pasienter, hvis den nye behandlingen skal finansieres innenfor allerede tildelt ramme.
Helseøkonomi og jus sett opp mot moral og etikk er vanskelig. Som pasientforening ser vi at vektskålen må balansere og at alle har lik rett til å oppnå den høyest oppnåelige helsestandard. Vårt enkle krav til fremtiden og systemene er således at det ikke må være slik at det todelte helsevesen styrkes. Vi er alle medlemmer av den samme folketrygdordningen og betaler i løpet av livet inn betydelig summer til denne. Dette er vår forsikringsordning og menneskerettighetene må være en del av disse forsikringsvilkårene.
