Naturen som mestringsarena
I 2014 fikk jeg en alvorlig kreftdiagnose, det ble påvist en ondartet hjernesvulst i hjernestammen som var inoperabel og uhelbredelig. Beskjeder kom som et sjokk på meg og de rundt meg.
Vår verden raste sammen, og livene våre ble snudd på hodet. Den første tiden var usikker, traumatisk og kaotisk. På tross av dårlige prognoser og en usikker framtid klarte vi å komme oss igjennom det. Målet ble å opprettholde de grunnleggende behovene med å få sove og å spise. I den første fasen var jeg nok i sjokk og husker ikke alt som skjedde. Det neste var å akseptere, leve med og å få kontroll over tankene og angsten som fulgte med. Redselen for å dø og forlate jentene våre på da ti måneder og to år var uten tvil det verste.
For de rundt meg gikk livet ganske raskt tilbake til det normale, men for meg ble hverdagen totalt annerledes. Etter mye kaos og fomling i blinde innså jeg at naturen var det beste for meg som mestringsarena i den videre fasen. Jeg måtte komme meg opp og ut, og jeg dro daglig på tur, målet var ikke å gå langt, men å få frisk luft og å se dagslys. Turene gav meg energi og boosten av endorfinene som ble sluppet løs i kroppen ble min mentale medisin fremfor medisiner og samtaleterapi.
Jeg bestemte meg for å fokusere på det positive i hverdagen og på de nye mulighetene jeg nå hadde fått tross sykdommen. Sykdommen gjorde at jeg jobbet mindre, og jeg hadde ekstra overskudd og tid til å bruke på turer i denne fasen. Jeg gjorde mye forskjellig, var på fjelltur, bærtur, padletur, hengekøyetur, på tur i fjæra, på fisketur og mye mere. For meg ble friluftslivet min mestringsarena. Når jeg var på tur senket jeg skuldrene, bekymringene forsvant og jeg klarte å være mere mentalt til stede og leve i nuet. Dette ga meg både mestringsfølelse, energi og styrke til å tåle utfordringene jeg hadde fått i livet.
Jeg innså også at jeg kanskje ikke ble gammel, men jeg skulle i hvert fall prøve å gjøre det beste ut av den tiden jeg fikk. Jeg var jo tross alt veldig heldig som var «frisk» og kunne komme meg ut på tur som jeg elsket. Det var da jeg bestemte meg for å realisere drømmen om å gå Norge på langs. Jeg ville ha mye og mere kvalitetstid med jentene og jeg ville skape gode minner og opplevelser for oss. Å gå Norge på langs ville være et perfekt prosjekt; vi ville få mye tid sammen, vi ville få sett mye av Norge og vi ville være sammenhengende sammen uten andre forstyrrende elementer.
Vinteren 2018 startet vi. Norge ble delt opp i 12 etapper og vi bestemte oss for å ha fokus på en etappe om gangen. I 2018 gikk vi 4 etapper. Vi startet med Hardangervidda hvor vi gikk på ski. Så ble det Rondane, Femundsmarka og Børgefjell.
I sommer tok vi den sørligste etappen fra Haukeliseter gjennom Ryfylkeheiene og til Lindesnes. Vi valgte å bruke DNTs merkede stier og gikk 150 km over 14 dager. Vi krysset bekker, vada over elver, fiska nydelig rød øret, telte bekker, observerte villrein, frosker og flere ferske rypekull. Vi diktet opp nye eventyr, fortalte historier og hadde mange gode innholdsrike samtaler. Vi møtte også mange hyggelige mennesker underveis.
Å være på tur, leve det enkle friluftslivet uten klokke, telefon og internettdekning gir en enorm ro og tilfredstillelse. Jeg får en bedre tilstedeværelse i livet og kvalitetstid får en annen dimesjon. Vi mennesker har ofte en tendens til å ønske oss det vi ikke kan få. Når døden banket på døra mi var livet og å leve mitt største ønske. Det å være på slike turer gjør at livet føles lengre og mer levende. Tiden går saktere, jeg er til stede i nuet og bekymringer for morgendagen forsvinner.
