Generalsekretæren har ordet

En grunnleggende regel i forhandlingsteknikken er at det er OK å være «sint» men man skal ikke være sint når man er «sint». I slutten av september i år var det første gang jeg trengte å minne meg selv på dette, når pasientforeninger og andre ble invitert til et møte med Nye metoder som skulle handle om brukerstemmen i metodevurdering av nye behandlingsmetoder.

Etter kort tid følte jeg at møtet minnet om en episode av «Du skal høre mye», hvor skrønene satt lett fra fagdirektørene i de regionale helseforetakenes side. Skrønene ble avløst av hersketeknikker av laveste kvalitet. Min opplevelse av deres budskap var at det ikke er kompetente mennesker blant dem som vi kan nominere til brukerrepresentanter, vi forstår ikke finansieringsmodellen, vi forstår ikke hvor krevende det er å ha ansvar, vi forstår ikke at de tenker på pasientenes beste og vi forstår ikke at dette er den beste modellen formetodevurdering.

Noen av de tilstedeværende mente at jeg var den krasseste kritikeren til stede, noe jeg nok må si meg enig i. Dagen startet med finpussing av retorikk mens jeg sto i dusjen og vurderinger om hvor hardt skulle jeg presse på hvis møtet ble den verste varianten av det jeg kunne forestille meg. En av fagdirektørene startet med å fortelle oss at det ikke er Stortinget som bevilger penger til driften av sykehusene, og det var da jeg skjønte at dette nok ble et møte preget av sludder og vås, fra fagdirektørenes side. En annen var tydelig på at vi som pasientforeninger ikke kunne mønstre brukerrepresentanter som forsto det tekniske i de oppgavene som ligger til Bestillerforum. Mitt tilsvar til det var selvfølgelig at vi har medlemmer som er Mensamedlemmer og vi har folk med doktorgrader. Intelligens og kunnskap er ikke forbeholdt de som har gjennomført legestudier og gått videre til en administrativ karriere i helsevesenet.

Mens man sitter der og har fokus på å ikke være sint, gjøre det rette og ikke frykte noen eller noe, må man altså veie sine ord på gullskål. Jeg valgte å bruke retorikken til å hamre inn noen tydelige budskap på vegne av pasientene, og ba for første gang i mitt liv en fagdirektør om å sette seg ned og ti stille, da jeg visste at jeg hadde rett (takk til en tidligere kollega som var en ekspert på hersketeknikker). De er nok ikke vant til å bli snakket til på den måten, men det er kanskje de de trenger. Etter møtet fikk jeg ros av en jurist og en tidligere stortingsrepresentant, blant mange andre. Noer sier meg at det ikke er vi som har misforstått, det er systemet som fanger gode folk og gjør dem til fagdirektører og andre, med svekket empati og en uklar forståelse for det oppdraget de skal løse. Bedriftsøkonomisk tankegang er nesten det eneste de behersker, dessverre.

Pasientforeninger og leger melder klar til strid, de eneste som vil ha denne gjengen i spissen for metodevurderinger er de selv og muligens noen politikere. Vi andre vil ha noe som ikke ofrer pasientene på systemets alter!