Generalsekretæren har ordet
Noen ganger når frustrasjonen topper seg skal man skrive ned sine tanker og la det bli med det. Andre ganger kan imidlertid frustrasjonen bli så stor at dette ikke holder. Dette er et eksempel på det siste.
Datoen i skrivende stund er 19. mai. Den 6. mai publiserte Helsedirektoratet et brev som var svar på et oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet om besøksstans og påfølgende sosial isolering under covid-19-pandemien. Den 8. mai ble jeg kontaktet av en pårørende til en pasient som har høy alder og som dessverre har fått terminert behandlingen for glioblastom. Jeg har ingen grunn til å betvile at dette er til pasientens beste, behandlingen kan være så tøff at det ikke blir plass til noe livskvalitet. Det som jeg er på randen av adrenalinsint over, er at med pandemien så kom også de mest inngripende tiltakene i menneskers liv i fredstid. Besøksstans ble beordret 14. mars, og etter nærmere to måneder uten besøk mens helsemyndighetene samlet viten og gjorde seg sine vurderinger, har altså ektepar blitt nektet å møte hverandre, til tross for langt fremskreden sykdom som legene har gitt en prognose med nær utløpsdato.
I skrivende stund er det snart to uker siden brevet fra Helsedirektoratet med sitt klare budskap ble utgitt, og ennå har ikke dette paret fått møte hverandre. Pårørende måtte kontakte fylkeslegen for å få stedlig ledelse ved institusjonen til å åpne opp for besøk. Besøk med munnbind og hansker, inne på pasientens rom. Det er altså snakk om svært lave kostnader forbundet med dette, og pårørende har ingen symptomer eller bor i en kommune med særlig grad av smitte. I skrivende stund er det kun fire registrerte smittede i kommunen og ingen er døde av covid-19. Hvem som kan bli smittet er selvsagt umulig å si, men med god hygiene så er faren for at pasienten kommer til å dø av covid-19 neglisjerbar i forhold til den sikre diagnosen med glioblastom som er under rask utvikling.
21. mai er pårørende blitt lovet å få møte sin mann for første gang på over to måneder. Jeg håper inderlig at dette gjennomføres og at det blir et godt møte for dem begge. Jeg er ikke sikker på at dette eksemplet er unikt. Ting har en tendens til å gjenta seg og når panikken råder, er det ikke alltid folk tar seg tid til å tenke. Pandemi skal ikke medføre at mennesker nær døden nektes å møte sin nærmeste familie. Smittevern er viktig, men det trumfer ikke alt. Det er mulig å tilrettelegge og det skal foretas individuelle vurderinger for hvert enkelt tilfelle. Såpass må det være. For den som snart skal dø og er i ferd med å miste mye av sin kognitive kapasitet, er besøk fra sin nære familie langt viktigere enn det meste annet. I en sånn situasjon er det ingen vits i å forebygge hjerte- og karsykdommer eller annet. Smør på brødet og sesongens første jordbær med sukker og fløte, et glass portvin til kaken på 17. mai eller andre hyggelige ting for den enkelte er innafor. Det samme med besøk, etter en rimelig vurdering av risiko og utbytte for de involverte.
Helse- og omsorgsminister Bent Høie var i sin etter hvert så berømte tale tydelig på at det for den som er 17, så finnes ikke neste sommer. For en ellers frisk 17-åring er jeg nokså sikker på at neste sommer kommer. For en 82-åring med glioblastom i vekst og uten annet enn palliativ behandling, så er jeg neimen ikke sikker på om denne sommeren blir en realitet.
Med de beste ønsker for sommeren.