Når ordene ikke vil ut

Jeg er operert for hjernesvulst. Etter operasjonen hadde jeg lite språk og resten mistet jeg gradvis pga. økt trykk i hodet. Jeg fikk satt inn et lumbal-dren ut fra ryggmargen for å drenere væske ut fra hjernen. Deretter fikk jeg operert inn en shunt (dren fra hjernen ned til bukhulen) som hadde samme formål. Jeg var stum i omtrent en måned før jeg lærte å prate igjen, først kun enkelte lyder, så etter hvert hele ord og så setninger.

Jeg husker at jeg lå i sykehussenga og ventet. At hele dagen var avhengig av hvem som kom inn døra. Når du ikke har språk er det så lett for andre å behandle deg som en ting. Det er så lett å glemme at pasienten som ligger der, likevel er akkurat like mye et menneske. Det mennesket er akkurat den samme innvendig, det er bare det utvendige skallet som virker forandret. Noen pleiere sa nesten ikke et ord, jeg fikk bare følelsen av at de lengtet etter å komme seg ut av rommet. Andre behandlet meg med verdighet. De småprata og jeg følte at jeg var med i samtalen, selv om jeg ikke sa et ord. De diskuterte med meg og tok på en måte min del av samtalen.

Jeg husker at jeg ofte var frustrert. Frustrert over at mange ikke skjønte hva jeg mente. Frustrert over at jeg ikke kunne gi uttrykk for hva jeg tenkte. Mest av alt frustrert over at ting var snudd rett opp ned uten at jeg kunne gjøre noe med det.

Idag har jeg språk, men jeg leter fortsatt etter ordene. Det er ikke så lett for andre å merke lenger, men jeg gjør det. Stemmen min høres annerledes ut for meg. Dette er en sorg fordi språket sier så mye om en person. Jeg er den samme inni meg, men siden stemmen er så stor del av personligheten høres det ut som at jeg er endret. Oppfatter andre meg som annerledes, selv om jeg er den samme personen, har de samme tankene, meningene og følelsene?

Er jeg sliten kan jeg også lett miste tråden eller si noe helt uforståelig. Jeg snakker lavt, og jeg har ikke noen volumknapp tilgjengelig. I en diskusjon kan jeg både tenke og være uenig, men ordene kommer ikke ut. Systemet fra hjernen og ut til muntlig formidling er til tider defekt. Dette gjør meg fortsatt frustrert. Det gjør at jeg bare gir opp i diskusjoner, men stillhet betyr nok ikke at jeg er enig. Det betyr at ordene ikke kommer ut.

Jeg er klar over at mange ikke får tilbake språk når de har mistet det. Jeg er evig takknemlig for at jeg er en av dem som tross alt har gjort nettopp det. Takknemlig for at jeg kan skrive og for at jeg kan prate. For at jeg kan fortelle hvordan jeg har det. Mest av alt for at jeg kan fortelle deg at personen i den senga, er kanskje akkurat den samme. Inni seg. Personen som ligger der er mye mer enn sin sykdom. Ordene kommer bare ikke ut, fordi kontakten er plukka ut.