Angst og depresjon – og utvikling i medisinsk behandling
Når alvorlig sykdom kommer som kastet på deg, blir livet snudd på hodet, enten man er pasient eller pårørende. Mange opplever at når det verste sjokket gir seg, så sitter man igjen med fortvilelse og frykt for fremtiden.
Bakgrunnsillustrasjon: Colourbox
Undersøkelser tyder på at dette er noe som rammer ganske så mange, men også at det over tid heldigvis mildner for de fleste. De fleste lærer seg på et vis sakte, men sikkert å leve med sykdommen og usikkerheten, og man opplever at en viss mestring av situasjonen kommer etter hvert. For enkelte forblir situasjonen dessverre et vedvarende sort hull som sluker all energi, og mestring av livet med sykdommen blir en fjern drøm. Og for noen av dem, igjen blir angst og depresjon så dominerende at for noen kan også tanken på en nær slutt fremstå som mer tiltalende enn å orke å leve videre.
AKFV
Arbeidsgivere, kolleger, familie og venner (AKFV) spiller en viktig rolle i det å hjelpe pasienten og de pårørende gjennom den voldsomme omveltningen. I denne gRuppen er det nærstående i alle fasetter, og man kan langt på vei si at disse også blir premissgivere for hvor godt det er mulig å takle den nye hverdagen og følgene av sykdom. Mange tillitsvalgte på arbeidsplasser rundt omkring har nok møtt på mange forskjellige arbeidsgivere og kolleger som responderer svært forskjellig på sykdom hos sine kolleger, deres barn eller partner. Det å komme i et krysspress mellom arbeid og privatliv er noe som ofte forverrer den psykiske helsen, og kan snarere være bensin på bålet for de mørke tankene. I denne artikkelen går litt lenger enn vi vanligvis gjør i å ta opp det vi opplever som fortsatt tabubelagte områder, som selvmordstanker (og selvmord) og behandlinger som er lovlig eller ikke for pasientens mentale helse. Heldigvis klarer de aller fleste, uten denne mørke omveien, å komme til en form for mestring, selv om det er naturlig å fortsatt kjenne på savn og mangler opp mot det livet man hadde tenkt seg. Dette er også søkelys for vår årlige Mestringskonferanse og våre mestringskurs i foreningen.
Ikke bare menn
Det å leve med psykiske lidelser er tøft for den enkelte, og det og føle man ikke mestrer egen hverdag kan i noen tilfeller bli altoppslukende. I noen tilfeller kan lidelsene for den som er rammet være så store at man drives mot å avslutte eget liv. Selv om menn er hyppigst på statistikken over dem som tar sitt eget liv, er det flest kvinner som tenker på å ta sitt eget liv, skal man tro undersøkelser og statistikk. Kvinner er derimot mindre voldspreget enn menn og kanskje dette gir dem andre metoder for mestring og redder seg bedre ut av situasjonen. Når det er sagt, ethvert selvmordsforsøk er noe som må unngås. Livskvalitet og mestring må være i fokus; depresjoner og angst som kommer som en følge av alvorlig sykdom må tas mer på alvor, for å stoppe slike tankeprosesser før de kommer for langt.
Uventet overhyppighet
En ting som har blitt avdekket gjennom forskning er at av hjernesvulstpasientene, er pasienter med lavgradige svulster overrepresentert i tallene over dem som har hatt selvmordstanker. Dette forteller oss at de som ofte skal leve lenge med sin hjernesvulst og som tradisjonelt omtales som heldige fordi de en lavgradig eller godartet hjernesvulst, er de som trolig også opplever den største byrden med sykdommen. Dette er naturligvis personavhengig, men for mange er det nok lite forlokkende å skulle leve lenge med et svært forandret liv som ikke blir slik man hadde tenkt eller håpet på.
Hva kan hjelpe?
Hvilken støtte den enkelte trenger for å takle det nye livet, spenner over et stort spekter. For noen er det nok å gjennomgå et lærings- og mestringskurs ved et sykehus. Noen har behov for å snakke med likepersoner, mens andre igjen trenger å bruke mye tid med psykolog for å få hjelp til å sortere tankene sine. For noen setter det seg en varig depresjon og frykt for fremtiden, slik at de trenger hjelp av medikamenter for å kunne håndtere hverdagen. Og hverdagen kan fort ende med at mye av den går til å sitte lett apatisk i sin egen stue og ha altfor mye tid til å gruble over ting. Når tankene kverner, er det lettere sagt enn gjort å skulle tenke positive støttetanker. Som alt annet krever det lang trening om man skal bli god til hjelpe seg selv. Krav, opplevd tidspress og mangel på forståelse fra omgivelsene virker kanskje mer som deprimerende enn hjelp til å strekke seg etter økt livslyst. Konstante påminnelser om ting man ikke lenger klarer å gjøre, er ikke bra for noen.
Tverrfaglige team
Som en toppidrettsutøver med sitt støtteapparat, trenger også hjernesvulstrammede hjelp og støtte fra en rekke spesialister. Nevrokirurg, nevrolog, nevroonkolog, sosionom, spesialsykepleier, kreftkoordinator, psykolog, nevropsykolog, endokrinolog, fysioterapeut, ergoterapeut, audiograf, øyelege, ernæringsfysiolog, allmennlege og psykiater er noen av dem som sammen med pårørende kan hjelpe. I dagliglivet er det ofte de nærmeste pårørende som står for det meste av omsorgen, og dette store tverrfaglige teamet er ikke til stede. Kanskje er det større eller mindre behov for slik tverrfaglig støtte hos den enkelte, avhengig av diagnose og funksjonsnedsettelser, men dette vet man ikke før etter at man har forsøkt å leve en liten stund, kjent på hvordan kroppen og mental helse fungerer, i tillegg til å få gjort en skikkelig kartlegging av behovene.
Antidepressiver og bivirkninger
Dessverre må man ofte bruke de vanlige medikamentene mot depresjoner en god periode før de gir ønsket effekt, og til tider kommer det sterke bivirkninger før selve effekten av virkestoffet gjør noe positivt for pasienten. Vektøkning, svettetokter, endring i seksuell funksjon og annet er ikke ukjente bivirkninger. Det er derfor ikke nødvendigvis slik at man kan være sikker på at det kommer en rask og ønsket bedring selv om man begynner på antidepressiva. Noen ender også opp med en lengre periode med å prøve forskjellige varianter, før man ender opp med ønsket effekt og akseptable bivirkninger. Andre melder om tøffe runder med avvenning i etterkant, når de ikke lenger trenger medisinen.
Forsøk med hallusinogener
Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at vi i Hjernesvulstforeningen ikke har tatt aktivt standpunkt til hva vi mener om dette. Noen psykiatere har imidlertid gjort forsøk med stoffer som man vanligvis kun finner utenfor apotekene og som de fleste av oss kun kjenner fra film og TV. Også i Norge er det nå noen som ønsker å prøve ut slike hallusinogener. Eksempler er mindre doser med stoffer som psilocybin eller LSD. LSD er et lengevirkende og svært kraftig psykedelisk stoff som forsterker følelser, sansebedrag, frie tankeassosiasjoner og økt våkenhet. Stoffet er forbudt, men det kan virke som interessen for forsøk er tilbake, dog med fokus på svært små doser. Det norske Legemiddelverket har så langt vært svært lite positivt innstilt, mens fra utlandet kjenner vi til at to studier har vist at én enkelt dose psilocybin kombinert med psykoterapi signifikant kan redusere angst og depresjon og gi umiddelbar og vedvarende effekt. Det kan virke som norsk psykedelisk vitenskap og deres psykiatere indikerer at det er på tide å lette litt på det sløret som ligger over psykedeliske stoffer og se på disse med friske øyne. Mange har blitt overbevist om positive effekter fra cannabispreparater og dette er nå mulig å forskrive for enkelte diagnoser. Kan det samme være på trappene for psykedelika?
Redusert selvmordsfare
Tre populasjonsstudier har vist at det er en veldig stor forskjell på psykedelika og andre (og ofte ulovlige) stoffer. Mens det ved bruk av det som er illegale stoffer er økende fare for selvmord, økt forekomst av psykiske lidelser og risiko for tyveri og vold, så er effekten av psykedelika at disse forholdene reduseres. Studier viste også at pasientene på psykelika så ut til å bli mindre opptatt av å dø, og mer opptatt av å leve den tiden de hadde igjen. For pasienter med alvorlige kreftdiagnoser eller annen kronisk sykdom og påfølgende depresjoner, kan kanskje enkeltdoser med effekt i kanskje mer enn seks måneder virke som en mulig behandlingsform av angst og depresjoner.
Depresjoner er alvorlig
Verdens helseorganisasjon (WHO) fastslår at depresjon er den lidelsen som på verdensbasis fører til mest funksjonsnedsettelse. Fra studier er det også vist at antidepressiver virker (litt) bedre enn placebo. Effekten av antidepressiver er altså ikke absolutt, og det er gjennom studier vist at rundt 30 prosent ikke vil få hjelp av antidepressiva. Skarpe hoder innenfor psykiatrien mener nå altså at det er mye å hente på å ta i bruk psykedelika på en ny måte. Kanskje er dette også det som vil virke best for dem som får angst og depresjon pga. sin hjernesvulst?