Hva har vi lært om sykehusdrift fra pandemien?

Covid-19 har gitt samfunnet store utfordringer med å følge opp pasienter på sykehusene. Strengere krav til smittevern og et uventet stort antall akuttpasienter på overvåkning har medført at en andel annen aktivitet som er mindre presserende, har blitt satt på vent.

Et spørsmål som er naturlig å stille seg er om det er noe som kunne ha vært gjort annerledes og som ville ha medført at større deler av den daglige driften kunne ha gått uten så sterk påvirkning fra pandemien. Når behandlingstilbudene i stor grad er lagt til store sykehus med komplette tilbud, blir også tilbudene som gis lett sårbare for uforutsette begivenheter. Se for deg et bord med fire bein, når det ene beinet knekker, så vipper fort bordet og det er i praksis ubrukelig for sitt formål. All vekt må legges på den andre siden, for at bordet fortsatt skal stå. Er det slik med sykehusdriften, også?

Kan vi se for oss at det er en mulighet for at dagkirurgi i større grad kan flyttes ut av sykehusene og at poliklinisk oppfølging også for en del diagnoser kan flyttes ut av sykehusene? Kan vi på den måten sørge for at daglig drift med behandling og oppfølging i større grad er upåvirket av oppdukkende pandemier og andre ting som måtte treffe oss i fremtiden? Kan avtalespesialister i større grad overta oppgaver fra sykehusene og ta hånd om pasienter som ikke er avhengige av døgnopphold på sykehus? Dette er utvilsomt spørsmål som reiser bust hos dem som er allergiske mot at private aktører skal tjene penger på offentlige oppgaver. De som gjerne omtales som velferdsprofitører er uansett de som behandler oss. En lege som på dagen jobber på Aleris kan meget vel være en avtalespesialist som undersøker og behandler pasienter på et sykehus på kveldstid Pasientutbyttet ved å slippe lengre ventetid er udiskutabelt. For samfunnet er det kanskje også penger å spare i form av mindre utgifter til sykepenger. Kanskje sparer man penger innenfor velferdssystemet og pasienten er den som vinner. Det beste må heller ikke her bli det godes fiende.

Uenigheten om et nytt sykehus i Oslo er fortsatt sterk. Det samme med felles dataløsninger som skal sikre at alle data om pasienten er tilgjengelig for alle som er involvert i behandling og oppfølging. Enighet er det kanskje umulig å oppnå, dette er store spørsmål som dels er farget av ideologi og dels av personlige erfaringer. Noen må ta en beslutning om disse spørsmålene og jeg setter min lit til at mine interesser ivaretas gjennom brukermedvirkning i prosjektene. Det som jeg er mest opptatt av, er at vi tar innover oss utviklingen av behandlingsmetoder og -muligheter samt økningen i befolkningen og ser på alternativer som en styrke og ikke en trussel. Det er det samme for meg hvor jeg får gjort dagkirurgiske inngrep, så lenge det foretas av kompetent personell. Hvis jeg på den måten også reduserer trykket på våre store sykehus, slik at de kan ivareta kompliserte oppgaver og nødvendig akuttilbud, er det en gevinst her. Jeg kan ikke med beste vilje forstå at det er nødvendig å reise til et universitetssykehus for å få utlevert utstyr for søvnregistrering hjemme, noe som knapt er mer krevende enn en 24-timers blodtrykksmåling som fastlegen administrerer. Poliklinisk utredning og oppfølging må kunne gjøres av en avtalespesialist for dette, utenfor poliklinikken på et eller annet sykehus. Mindre inngrep for å rette på skjeve neseskillevegger, fjerne føflekker, behandling ved smertepoliklinikker, ortopediske inngrep etc. er alle eksempler på noe som kan utføres under trygge forhold, utenfor sykehusets dører.

Nå er det lange køer med pasienter som venter på behandling og oppfølging. Venterommene har vært tomme i måneder og landet som ligger på topp når det gjelder tilgang på leger og sykepleiere innenfor OECD, har nå etterslep i en periode hvor vi også har lykkes i å slå pandemien ned gjennom stødig styring fra myndighetene og deltagelse fra befolkningen. Vi vet ikke om sommerens tildragelser med festing og reiser gir oss en ny bølge med høyt smittetrykk, eller om vi klarer å holde smitten nede. Det vil som med de fleste kompliserte systemer medføre at det ikke er stabilt, men at det kan bølge litt opp og ned. Vi har lært at det ukjente er nettopp ukjent og at vi må ha systemer som sikrer oss at vi makter å tilpasse oss situasjonen.

Vi må tenke utenfor den så mye omtalte boksen og tørre å stille oss noen spørsmål. Endringene som er nødvendige for å sikre trygge tjenester og ikke forlenge unødig perioder med sykdomsbyrde er ikke et onde. De aller færreste liker endringer. Det er noe med tryggheten det kjente gir oss. Selv om vi ikke er helt fornøyde, så er vi gjerne ikke misfornøyde nok til at vi ønsker å forandre på noe. Selv om vi for hver dag som går eldes og landets innbyggertall økes, så er det sterke krefter som ønsker at alt skal være som det var. Det er nærliggende å bruke uttrykk som «endre for å bevare», noe som kanskje oppfattes som en floskel. Folketallet i Norge økte fra 2 240 032 i 1900 til 4479 000 i 2000, det vil si at befolkningen ble doblet i løpet av hundreårsperioden. Folketallet ved utgangen av 1. kvartal 2020 var 5 372 355, knappe 900 000 flere på 20 år. Det som fungerte for få år siden kan altså vise seg å være langt under det som er dagens behov.

Framskriving av behovene må således gjøres med et klart blikk på både økning i folketall og fare for ukjente pandemier og annet i fremtiden. Beredskapstenkingen må få sin renessanse, og da gjelder det å spre seg litt utover. Sammen med store sykehus som har kapasitet til krevende spesialistoppgaver og akuttfunksjoner, må vi ha flere bein å stå på. Tiden for firbeinte bord i helsetjenestene er forbi, har ditt bord 12 bein, så tåler det å miste mange før det begynner å vise tegn til at det velter. Det er et knapt år til velgerne igjen har fått sagt sitt og Stortingets sammensetning igjen er gjenstand for endring. Fornyelse og omstilling må fortsette, vi er nødt til å se fremover. Vi vet hvor vi kommer fra, det ukjente ligger foran oss og kan by på langt større og flere utfordringer enn vi før har tenkt på. Det har i hvert fall jeg lært av pandemien.