Tesla eller behandling?

For 2021 er det også slik at dette er det siste budsjettforslaget de legger frem før deres landsmøter med fastsettelse av nye partiprogram som skal gjelde for den kommende stortingsperioden. Parallelt med dette drifter regjeringen landet i koronapandemiens tid med sterk og stødig hånd, samtidig som de skal følge opp bl.a. anbefalingene fra grønn skattekommisjon. Skal man dømme etter de siste dagers nyhetsbilde, er det nok en gang utslippsfrie biler som kommer særdeles godt ut av det, eller de som har råd til å kjøpe seg nye biler fra det utslippsfrie segmentet.

Regjeringen har fremmet en ny søknad om å videreføre det særnorske avgiftsfritaket for merverdiavgift og engangsavgift i to nye år. Egentlig skulle dette bare vare til vi hadde 50 000 utslippsfrie biler på veiene, men de er altså fortsatt her når det ruller ca. 300 000 utslippsfrie biler på veiene. Hvis EU gir tommelen opp for dette, så blir det altså to nye år med solide avkall på inntekter til felleskassen, til fordel for renere luft. Ingen er imot renere luft, vil jeg tro. Ren luft og rent vann er noe vi er vant til å ha i Norge, i hvert fall utenfor de befolkningstette bykjernene. Ikke nok med det, det såkalte oljefondet ble i morges meldt i ny rekordstørrelse, 11 000 milliarder kroner har vi nå investert i utlandet. Primært som en sikring av fremtidige pensjoner og litt løpende uttak av avkastningen til å utjevne ubalansen mellom inntekter og utgifter i statsbudsjettet. Penger er det altså nok av, det handler bare om hvordan de skal brukes.

Samferdselspolitiker Helge Orten (H) skrev tidligere i år en kronikk om at det uansett lønner seg med elbiler, siden de har lavere driftsutgifter og at selv med en tilnærming til det ordinære avgiftsregimet for kjøretøy ville det være en god økonomisk motivasjon i seg selv, i tillegg til klimaperspektivet. Hvor mye det dreier seg om såkalt merproveny ved fulle avgifter for utslippsfrie kjøretøy, er det noen usikkerheter ved. Det er beregnet at den totale kostnaden ved avgiftsfritak- og lettelser, gitt den samme bruken av utslippsfrie biler, vil være i overkant av 70 milliarder kroner i løpet av 2019. Andelen nyregistreringer i 2020 av utslippsfrie biler er mye høyere, i år ligger det an til å passere 50 prosent med god margin. Målet om at det kun skal være utslippsfrie biler til salgs i nybilmarkedet i 2025 ser altså ut til å være mulig å nå. I hvert fall hvis det er fortsatt avgiftsfritak som i dag for denne typen kjøretøy.

Blant elbileierne er det nok store forskjeller. Det som er et faktum, er at elbiler er mest populært i og rundt de store befolkningssentrene i landet. I Oslo og Viken var det ved årets start ca. 120 000 elbiler. Med den store andelen nyregistreringer er jeg nokså sikker på at andelen

andelen er i samme størrelse og at antallet elbiler øker stort i samme område i 2020. Dette til tross for at det nå altså koster en håndfull kroner å kjøre elbil gjennom Oslos bomstasjoner. Det er jo tross alt bare en håndfull kroner, ikke en håndfull tiere som det er for dieseldrevne biler, uansett miljøklasse på motoren. Andelen elbiler vil i løpet av 2020 ha tredoblet seg fra 2016 i landet, og når jeg står i kø i Operatunnelen føler jeg at den er mer som 20-doblet. Det er kanskje ikke så rart; det er dyrt å kjøre fossildrevne biler og myndighetene ønsker ikke at vi skal reise kollektivt når man må ut av huset, så lenge koronapandemien preger landet.

Min påstand er altså at biltrafikken ikke minker, men inntektene fra biltrafikken minker. De som er best stilt økonomisk blant oss og kan kjøpe nye biler får store fordeler på bekostning av dem som kjører rundt i eldre biler, og viktige samfunnsoppgaver. Elbilistene suser forbi køene som danner seg på de veiene som allerede i dag ikke er i stand til å ta unna trafikken, og det stort sett uten å bidra med en krone til bygging av disse veiene. Vi som står i køen, bidrar med penger til denne type infrastruktur og andre viktige samfunnsoppgaver gjennom våre avgifter. Merverdiavgift, veibruksavgift og bom-penger er viktige inntektskilder for Staten når den rundhåndet (?) gir sine bidrag gjennom Stortingets bevilgninger til utdanning, helse, forsvar og andre områder som vi alle er enige om skal være en del av fellesskapet og velferdssamfunnet.

Milliardene som kunne vært tatt inn i avgifter, merproveny som de kaller det i Finansdepartementet, gis det avkall på mens vi i Norge bærer kampen for miljøet fremst i våre rekker. Vi er faktisk gode på dette i Norge, siden vi har råd til det. Klimakampen er viktig, våre kommende generasjoner må også få leve på en klode med frisk luft og rent vann. Det er imidlertid andre deler av samfunnet vi er mindre gode på. Jeg har tidligere skrevet om at vi i Norge ligger på toppen innenfor OECD-området når det gjelder tilgangen på leger og sykepleiere. Hvert årlige helsebudsjett setter rekord i størrelse, og alle vil ha et sykehus nær sin bopel. I hvert fall akuttilbud og fødeenhet, og kanskje en barneavdeling også. Bygninger og leger settes som mål for hvor godt helsevesen vi har. Det ros og brukes bunader i en kamp for trygge fødsler, all ære til Bunadsgeriljaen for deres fokus på de nære og viktige tilbudene som man må ha. Det gås i fakkeltog for Ullevål sykehus og mot ny sykehusstruktur i Oslo-området. Noen av oss står til og med og nærmest kjefter opp fagdirektører og andre som vi er uenige med. Sterke følelser er i sving, og sterke følelser trigger handlinger.

Midt opp i alt dette, så sitter jeg igjen med en følelse av at viktige samfunnsøkonomiske perspektiver kastes ut med badevannet. Det er mange av oss som ikke trenger et utvannet sykehustilbud med kort avstand fra hjemmet. Mange av oss trenger spesialistbehandling og behandlingsmetoder som ikke kan gis på hvert et nes i et lite land. Dette har vi ikke råd til, får vi høre. Det mangler milliarder til å sikre at de store sykehusene som bygges blir store nok. Det mangler milliarder for å tilby nye behandlingsmetoder for dem som rammes av alvorlig og livstruende sykdom. Alt forenkles og gruppetilnærmes på en måte som for mange av oss i Hjernesvulstforeningen er fortvilende. Det hjelper ikke å skru opp varmen på badet når du sitter i stuen og fryser. Det hjelper ikke å gi oss elbilfordeler når vi ligger i MR-maskinen og tenker på hvor mye vekst vil denne runden med bilder avsløre. Det hjelper ikke å skynde seg lokalt når resten av verden henger etter i kampen for frisk luft, og det samtidig blir så mange og lange køer at de samlede eksosutslippene utgjør det samme som før elbilfordelene. Det blir bare symbolpolitikk av det. Hele greia er ikke verdt en dritt, når man skreller bort festtalene, hvis vi ikke går sammen om å gjøre noe.

Akkurat det å gå sammen om å gjøre noe, er jo det som velferdssamfunnet handler om. Vi bidrar etter evne og mottar etter behov. Jeg ser dessverre mange som ikke mottar etter evne og mange som ikke bidrar etter behov. En ny langtidsplan for Forsvaret skriker etter flere fartøyer, stridsvogner og helikopterstøtte. Senterpartiet har forlatt forhandlingsbordet for å vise styrke, og hvem vet om de kommer i mål før jul. Kroppens forsvar er det ingen som kjemper hardt for. Her er det ikke mer enn festtaler og overordnede meninger. Der hvor stortingsrepresentantene ellers er nede på antall kompanier, minejaktfartøyer, radarstasjoner og andre detaljer, så overlater de ansvaret for behandlingsalternativer som er kroppens forsterkede forsvar til de regionale helseforetakene. De har gitt dem et antall milliarder og et sørge-for-ansvar. Av disse milliardene er det rundt fem – 5 – prosent som går til medikamenter. En skarve 20-del går til medikamentene. Resten går til drift av eiendomsmassen, lønninger, fremtidige sykehusbygg og pensjoner, litt forskning og noen kroner til å støtte brukermedvirkningen, for å gi en kort oppsummering.

Samfunnsøkonomisk sett er jeg svært bekymret for at symbolpolitikken skal vinne frem i nye år. Som ingeniør er jeg opptatt av å korrigere avvik og forbedre tilbud. Ingeniører er kanskje ikke de som er mest kjent for å vektlegge samfunnsøkonomi, men vi er stort sett ikke ukjente med tall og kan litt matematikk. Vi kjenner også fysikkens lover og vet en del om likevekt. For meg er likevekt eller det å balansere forskjellige forhold ikke ukjent. Det er det neppe for deg som leser dette heller. Jeg trekker dette perspektivet med meg inn i politikken også. Politikk er der hvor etikk og økonomi er to store og viktige deler av reguleringen. Det som reguleres er samfunnet vårt. Mange for-
skjellige sektorer må gis forskjellige styringssignaler og pådrag må justeres. Koronapandemien er bare en ting som har rammet oss. Ingen vet hva morgendagen bringer, dette er ikke som i filmen Ground hog day. Vi trenger bærekraftige systemer som sikrer at vi fortsatt kan være et godt land å bo i. Også for den som blir syk. Vi har ikke råd til eller etisk grunnlag til å drive symbolpolitikk og gi avkall på milliarder årlig mens vi sier nei til å bruke noen millioner her og der til nye behandlingsmetoder. Ingen alvorlig eller kronisk syk har sagt til meg at det er bompenger og elbilfordeler som opptar dem mest.

For mange er 2020 et bedritent år, for å bruke ordene til en ung dame som står midt opp i det som betyr noe. For noen er 2020 deres siste år. Effekten av dagens symbolpolitikk gjør det verre. For noen vil deres manglende behandling endelig gi dem en tur i en Tesla. En siste tur i en lang, svart utgave. Dette holder rett og slett ikke. Før det er penger nok til å gi relevant og virkningsfull behandling er det uakseptabelt å gi avkall på årlige milliarder som kunne vært tatt inn med en avgiftsjustering innenfor elbilsektoren. Karmøy Bilsenter som leverer Tesla begravelsesbil er tydelige på at de er opptatt av at deres kunder skal tilbys den mest moderne bilparken. I helsevesenet er fokuset dessverre ikke det samme.