Å gå fra å hate til å elske mamma
Illustrasjon: Colourbox
Mitt navn er Ina og jeg er 25 år gammel. De siste årene har jeg hatt lyst å dele min erfaring og noen råd om å vokse opp og leve med en syk mor. Å gå fra å hate til å elske henne er kanskje satt litt på spissen, eller i hvert fall hat, men ungdomstiden kunne frustrasjonen være såpass stor at jeg følte at jeg hatet henne. Jeg vil si at det er ganske normalt for en tenåring å hate foreldrene sine litt, og kanskje enda mer normalt for oss som har kronisk syke foreldre.
Jeg var kun to år da moren vår ble diagnostisert med hjernesvulst. Heldigvis har hun hatt langsomtvoksende svulster og lever den dag i dag.
Mamma fikk en ny hjernesvulst like før jeg fylte 13. Da visste jeg ikke så mye om hva en hjernesvulst var for noe. Jeg visste at det ikke var bra, og at det var skummelt.
I dag vet jeg mye mer om hva det innebærer å ha hjernesvulst. Å ha kunnskap hvordan sykdom påvirker noen kan gjøre det lettere å ha en god relasjon til dem.Det var først når jeg ble voksen at jeg snakket med en i helsetjenesten hvordan hjernesvulst kan påvirke et menneske. Foreldrene mine hadde selvfølgelig forklart meg dette tidligere, men det er kanskje ikke alltid like lett å forklare noe som kan være ganske komplekst og ukjent for et ungt menneske. Å sammenligne noe ukjent med noe kjent, kan gjøre det lettere å forstå.
Tålmodighet, forståelse og dialog er det som har hjulpet meg å gå fra hate til å elske henne.
Å snakke sammen er viktig. Det er viktig at de pårørende vet hvilke symptomer den syke har, da er det lettere å ta hensyn og kan unngå en god del frustrasjon og kanskje uønskede hendelser. Selvfølgelig er det også viktig at de som er pårørende blir hørt, men min opplevelse er at ting har blitt mye lettere for meg etter at jeg lærte hva sykdommen innebærer.
Når jeg tenker tilbake på barndommen skulle jeg ønske at også venner, lærere og nær familie visste mer. Det er lett å glemme at noen er syk, spesielt om de ser friske ut.
For mange som er syke eller er pårørende kan det føles ubehagelig å måtte forklare ting til alle. Man vil ikke føle seg som en byrde eller at man er oppmerksomhetssyk, men det er lov å spørre! Eller kanskje ta et par Googlesøk.
Mamma er ofte trøtt og blir fort sliten. Hun kan bli lettere stresset, og som utålmodig tenåring gjorde jeg kanskje ikke ting lettere. Når jeg ble irritert ropte jeg at hun måtte kjappe seg og gjorde nok situasjonen verre enn det måtte være. I dag kan jeg høre på stemmen hennes hvilket humør hun er i, og om hun har en dårlig dag.
Da vet jeg at det kanskje ikke er rette dagen å be henne om en tjeneste, eller noe som krever mye tid og energi.
Hvis jeg er på besøk hjemme vet jeg at å rope og mase før vi skal noen sted hjelper ikke, så om jeg er klar før henne så setter jeg meg bare ned å gjør noe annet mens jeg venter.
Hun kan også noen gang slite med å finne ordet, og trenger kanskje litt tid på å komme på det. Noen ganger sier jeg det for henne om jeg skjønner hva hun mener, eller så venter jeg til hun kommer på det. Kognitive vansker er også et symptom og det kan være redusert evne til å tenke, lære, huske, forstå og planlegge. Nok en gang kommer tålmodigheten tilbake og redder dagen.
For eksempel, så har de fleste unge kanskje opplevd å måtte hjelpe «de eldre» når det kommer til pc/smarttelefon. For oss som kan disse tingene uten å tenke er det raskt å bli utålmodig og irritert. Ta ting sakte, og kanskje noen ganger må man forklare det flere ganger.
Den dag i dag har jeg og moren min et fantastisk forhold. Vi snakker hver dag på telefon, og ofte i flere timer. Slik var det ikke for noen år siden. Da kunne ofte samtalene ende i tårer, krangling og vonde ord sagt i frustrasjon. Vi har bygget et godt forhold gjennom forståelse for hverandre. Det har vært vanskelig å fortelle henne hva jeg synes kan være vanskelig. Å si det direkte til henne de første gangene var som å ha en klump i halsen, men det gikk helt fint. Det er skummelt å gi slike tilbakemeldinger, men uten å fortelle hva som plager deg kan ikke problemet løses. Å føle noe er ikke galt.
Ta vare på hverandre.