Livssorg er ingen sykdom

Noen ganger er jeg livredd. Kroppen er i full alarmmodus, jeg klarer ikke slappe av og jeg har ingen matlyst. Andre ganger er jeg trist og helt nede i kjelleren. Jeg gråter av alt, mens jeg i neste øyeblikk kan le helt hysterisk. Alt dette trenger ikke bety at jeg er psykisk syk. Livet mitt ble snudd rett opp og ned av sykdommen. Da er det normalt at jeg er både urolig, engstelig og trist.

Det å få påvist hjernesvulst er en enorm psykisk påkjenning, uavhengig av grad. Det kan for mange innebære tap av funksjonsevne, både fysisk og psykisk. For min egen del var jeg den som før alltid gjorde flere ting på en gang. Jeg så aldri TV uten håndarbeid i hendene, jeg lagde sjelden mat uten og samtidig drive med annet. Nå derimot kan jeg knapt gå og samtidig tygge tyggegummi, og maten svir seg bare jeg tenker på å brette klær. Jeg er heller ikke det samme sosiale mennesket. Jeg blir sliten av støy og folkemengder, noe som gjør at jeg aller helst tilbringer en frikveld hjemme alene uten stimuli. Slik får jeg hvilen jeg trenger, og jeg slipper at kanskje ei uke går i vasken fordi jeg er sliten. Dette gjør meg fortvilet, for jeg husker så godt hvem jeg var og vil så gjerne dit igjen. Jeg vil så gjerne bare være meg selv igjen, hun som kunne ha en samtale i støy uten å bli helt utslitt. Ettersom jeg har sykdommen jeg har gjør det meg ikke psykisk syk, for det må da være normalt å sørge over at livet ikke ble som man tenkte?

Jeg mener derfor at akkurat denne sorgen ikke er noen sykdom. Den er derimot en naturlig reaksjon på at livet er blitt helt annerledes. Man har på grunn av sykdommen reaksjoner man kanskje trenger prate igjennom, og jeg tenker at disse reaksjonene er normale. Når man opplever de første gang føles de unormale, for ingen har jo sagt noe om det? Ingen, før man sier det høyt selv, og da oppdager at mange har det på samme måte. Når man tenker over det, er det jo ikke rart man sørger. Det er mange tap man skal håndtere. Kanskje kan man ikke jobbe eller kanskje må man endre jobb. Siden jobben er din identitet, er denne plutselig annerledes. Kanskje mister du også førerkortet og føler deg mye mindre fri enn før. Det du før greide selv må du nå be om hjelp til. Det føles ikke greit, det føles som et enormt tilbakesteg. Kanskje har du vært den sprudlende personen som kjente alle og bestandig hadde mange jern i ilden. Nå er du ofte sliten, stille og innesluttet. Det føles som man har mistet seg selv og man vil så gjerne være den man var før. Kan ikke den man kjente en gang komme tilbake?

Jeg hører til blant de med angst for MR. Jeg har ikke klaustrofobi, men sykehus vekker så mange minner jeg trodde var fortrengt. MR-kontroll minner meg på alt dette. Det er lydene og det er luktene. Når jeg kommer inn døra føler jeg det gjør meg dårlig og jeg vil bare ut så fort som mulig. Jeg ser grønne og hvite klær, grønne og hvite luer. Jeg minnes venflon og sprøyter. Jeg ser pasienter som får servert mat og husker da det var meg. Jeg ser mennesker som trilles i sykehussenger, sykepleiere som haster hit og dit. I tillegg er det så mange følelser å håndtere. Diagnosen gjør at man ikke vet hvordan ting skal utvikle seg, noe annet har tatt kontroll over ditt liv. Man lever med frykt for tilbakefall og frykt for forverring. Hver gang man er på kontroll kommer påminnelsen på dette. Er hodepinen tegn på at noe er galt? Er jeg mer svimmel i dag?

Alt dette til sammen er en enorm sorg som man gjerne stikker under teppet og som drukner i all nødvendig medisinsk oppfølging. Man tenker at det er bagateller, helt til det ikke er det lenger. Helt til man får en kroppslig reaksjon og det blir alt annet enn en bagatell.

Selv om sorg ikke er noen sykdom, bør den derfor på ingen måte bagatelliseres. Fysisk og psykisk helse henger nært sammen og jeg mener det å prate med noen burde vært en del av behandlingsforløpet og like viktig som medisinsk behandling for mange. Alle burde få et tilbud om å prate når man får påvist en hjernesvulstdiagnose, man er i en livskrise. Man trenger å bearbeide endringene som har skjedd. Jeg med flere er nemlig redd. Jeg er trist, jeg er engstelig og jeg er fortvilet. Det gjør meg ikke uten videre psykisk syk. Jeg har fått livet mitt snudd rett opp og ned av sykdom.