Generalsekretæren har ordet

Sjelden har jeg vært mer i tvil om hva jeg skulle bruke denne spalteplassen til. Europa har i år opplevd krig og energimangel, som vi ikke hadde trodd at vi skulle oppleve etter at andre verdenskrig fikk sin slutt i 1945. Den velstanden som har bygd seg opp over tiår etter tiår har fått et skudd for baugen når samarbeid over landegrensene har blitt til økonomisk og væpnet krigføring.

Her hjemme har vi endt opp med en sommer som er preget av strømprisdebatter og sterke anklager om manglende innsikt i mulige problemstillinger ved å koble oss tettere til det europeiske strømnettet. Statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Trygve Slagsvold Vedum stilte på partilederdebatten under Arendalsuka i egenskap av å være partiledere, men deres retorikk var svært forskjellig fra den de benyttet i fjor. Nå var det klart at det var ansvarlige regjeringsmedlemmer som snakket, og at forrige års lovnader om store endringer og at det nå var vanlige folks tur var lagt vekk. Norges Bank har fått sitt klare mandat om å holde inflasjonen lav, og styrer renten etter dette med sterk hånd. Bruken av oljepenger i en tid med så sterk inflasjon som vi har er i praksis avlyst fra regjeringshold før statsbudsjettet for 2023 legges frem om ca. en måned.

For første gang i mitt voksne liv, og som jeg kan huske, snakkes det om stagflasjon i Norge. Vi har nå en situasjon hvor vi har en sterkt økende inflasjon og hvor vi ser at produksjonsveksten stagnerer, primært pga. energikostnadene og manglende etterspørsel hos forbrukerne som nå ser at pengene ikke strekker til som før. Vår lave arbeidsledighet har fare for å snu og gjøre situasjonen enda verre for mange som vil miste mye av sin kjøpekraft. Løftene i Hurdalsplattformen er i beste fall satt på vent, mange av løftene vil kanskje aldri bli omsatt til reell handling.

Midt oppi alt dette som sikkert kommer til å ordne seg med tiden, så jobber vi fortsatt for å ha fokus på vekst i kliniske studier, nye behandlingsmetoder og økt overlevelse. Alt dette koster penger, og nå som myndighetene har forsvinnende lite kontroll over energikostnader er det vanskelig å se for seg at det skal bli enda lettere å skaffe offentlige midler til nødvendig medisinsk forskning. Vi vet fra historien at det er først når innbyggerne i landet har samlet inn midler til utvikling i behandlingstilbudet, at det blir en realitet. Uten innsamlede midler hadde vi neppe hatt et Radiumhospital, MR-maskiner ved mange sykehus, PET-skannere ved mange sykehus, forskningsmiljøer som hver dag jobber for at vi pasienter skal få bedre odds mot sykdommen og andre privatfinansierte gode ting for oss.

Selv om økonomien har blitt trangere, trenger vi i dag enda større donasjoner til viktig arbeid. Vi må fortsette å utvikle det offentlig-private samarbeidet innenfor helse. Jeg håper at dere som leser dette vil se det samme behovet som meg, og fortsatt finne noen kroner til å støtte vårt arbeid. Det er ikke mulig å se for seg økt overlevelse uten investering i forskning. En krone gitt til forskning vil primært gi resultater for kommende generasjoner. Er vi heldige så får også vi nyte godt av resultatene. Ikke glem kampen mot alvorlig og livstruende sykdom i høst, når mange andre kamper også skal kjempes samtidig. Sammen når vi målene.

Med de beste ønsker for en mild og våt høst.