Behandling

Lik tilgang for alle – hva betyr det egentlig?

Rolf J. Ledal

Illustrasjon: Colourbox

Nye metoder som system er etablert for å:

  • Gi pasienter trygghet for at metoder som innføres er vurdert med hensyn til effekt og sikkerhet

  • Understøtte likeverdig og rask tilgang til nye og innovative metoder

  • Vise nytte og ressursbruk for nye metoder sammenliknet med eksisterende behandling

  • Bidra til revurdering av eksisterende metoder når det er tvil om metodens nytte eller sikkerhet

  • Fremskaffe et kvalitetssikret grunnlag for prioritering og beslutning

  • Gi transparente prioriteringer og beslutninger

Gjennom dette systemet skal systemet altså gi likeverdig og rask tilgang, mens pasientene dessverre opplever at systemet er svært mye tregere enn andre lands systemer. De danske medicinrådene som der har ansvar for metodevurderingen har et krav om at metodevurdering ikke skal ta lengre tid enn 16 uker.

Prinsippet om at alle skal få lik tilgang til legemidler kan forstås på flere måter. En måter er at alle pasienter med diagnosen skal få tilgang til behandlingen. En annen er at det innenfor landets helseregioner skal være tilgang på metoden. Norge er et lite land, og vi har regionale helseforetak som varierer i størrelse fra ca. 500 000 til over 3 000 000 innbyggere. Innenfor dette er det ment at alle skal få likeverdig behandling, basert på bestemmelsene i lovverket og prioriteringsforskriftens § 2 som sier følgende:

Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1b andre ledd, når:

  1. pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen og

  2. den forventede ressursbruken står i et rimelig forhold til den forventede nytten av helsehjelpen.

Forventet nytte av helsehjelpen vurderes ut fra om kunnskapsbasert praksis tilsier at helsehjelpen kan øke pasientens livslengde og/eller livskvalitet gjennom å gi økt sannsynlighet for:

  1. overlevelse eller redusert funksjonstap

  2. fysisk eller psykisk funksjonsforbedring

  3. reduksjon av smerter, fysisk eller psykisk ubehag.

Det ligger altså en klar vurdering av pasienten på individuelt nivå når det gjelder valg av behandling.

Endringer etter evalueringen

En gruppetilnærming er foretrukket fra myndighetene når det sees på kostnadene ved behandling, og det er ikke adgang til å skille mellom de enkelte pasienters samfunnsøkonomiske bidrag gjennom skatt, arbeidslivsdeltakelse eller annet når beslutning om behandlingsmetoder skal gjøres i Nye metoder. Dette medfører altså at det på overordnet nivå foretas en vurdering hvor lik tilgang i alle helseregioner og for alle pasienter i utgangspunktet skal være avgjørende, mens det på behandlers nivå skal være den vanlige vurderingen om behandlingen gir vesentlig utbytte for pasienten når det gjelder overlevelse og livskvalitet.

Som beskrevet tidligere i dette bladet, var det fra helse- og omsorgsministeren gitt uttrykk for at det var en geografisk forståelse av dette med tilgangen, og ikke en medisinsk forståelse som var det korrekte. Når det gjelder vår rett til behandling, så er denne koblet mot forventet utbytte og ressursbruk, noe som neppe kan sies å være så enkelt å fastslå, spesielt for de med sjeldne diagnoser og sammensatt sykdomsbilde. I motsetning til det danske Medicinrådet som er uavhengig, har vi også i Norge et system som medfører at de regionale helseforetakene er gitt i oppdrag å ta beslutningen om hvilke behandlingsmetoder som skal tilbys. Dette er en del av sørge-for-ansvaret som gjør at det er en lukket prosess med liten grad av uavhengighet.

For å sikre at Nye metoder gjør en best mulig jobb, er det foretatt en evaluering og det er gitt oppdrag til de regionale helseforetakene om å utvikle systemet etter evalueringen. Dette har blitt gitt gjennom oppdragsdokument fra Helse- og omsorgsdepartementet. I mai svarte helseforetakene med statusrapport på hvordan de hadde mottatt oppdraget og hvordan de ville løse dette frem mot høsten. Det ser ut til at det er vilje til å lære noe av det danske systemet, og at det blir en endring i referansegruppen for Nye metoder som i dag har mer enn 20 deltagere, til å bli to grupper. Den ene skal ha ansvaret for legemidler og den andre skal ha ansvaret for metoder som ikke er legemidler. Antallet saker som har blitt fremmet til vurdering har økt voldsomt (seks ganger så mange) siden Nye metoder ble opprettet, og det er nok en klok vei å gå videre med en deling av referansegruppen.

Folketingets syv prinsipper for prioritering av sykehuslegemidler

De syv prinsippene står ikke alene. Det er ytterligere to prinsipp, som kan tas i bruk:
Alvorlighetsprinsippet: Vi vil akseptere større omkostninger hvis det er meget alvorlig sykdom.
Forsiktighetsprinsippet: Vi vil ikke akseptere vesentlige økninger i samlede utgifter grunnet én behandling.

Figur: Medicinrådet

Vi trenger tydelige tidskrav til prosessen

Andre tiltak som det jobbes med er å øke brukermedvirkningen, å lage en prosessveileder for arbeidet i systemet, tiltak for raskere saksbehandling og økt involvering av klinikerne som behandler pasientene. Noe vi ofte får høre som en forklaring på hvorfor det tar så lang tid i Norge er at legemiddelindustrienbruker lang tid på å gi tilstrekkelig dokumentasjon. Hvorfor det er mulig å ha 16 uker som prosesstid i Danmark med de tilsynelatende samme kravene til dokumentasjon som i Norge, vites ikke. Kanskje er det nettopp det at de har satt denne tidsrammen som hjelper på å få prosessene raskere gjennom, og at Medicinrådet er uavhengig slik at det er enklere å få gjennomført prosessene der?

Det som er klart er at det pr. i dag er en utfordring når det ikke er mulig å få tilgang på nye behandlinger til norske pasienter så lenge det er et krav om at alle skal ha lik tilgang til behandlingen. Etter hvert som vi ser at kunnskapen om f.eks. glioblastomenes biologiske forskjeller er at det er så mye som spiller inn, at det ikke er slik at glioblastompasienter kan sees på som en homogen gruppe. Behovet for å heller åpne opp for at noen kan få tilgang til nye behandlingsmetoder vil medføre at det blir en viss forskjell på behandlingen, men dette må vurderes av klinikerne som behandler pasientene. De må fortsatt se på forventet nytte og ressursbruk, og vil nok som i dag også forsøke å unngå overbehandling av pasienter. Så lenge de ikke har fullstendig oversikt over alle sider ved biologien ved den enkelte tumor, må de tillates å gjøre sine vurderinger og til tider forsøke utprøvende behandling utenfor kliniske studier. I en situasjon hvor pasienten står i fare for å dø og ordinær behandling ikke virker, så må ikke kravet om lik tilgang for alle bidra til å ta livet av pasienten raskere.