Hjernekreft må prioriteres!

FHI har kommet frem til at dagens situasjon hvor hjerte- og karsykdommer er den største dødsårsaken, så vil kreft overta denne plasseringen og skyve hjerte- og karsykdommer ned en plass på listen. På tredjeplass vil vi fortsatt finne nevrologiske sykdommer, med god margin

For hjernesvulstpasientene som både har kreft og nevrologisk sykdom, er det altså en fremtid med utsikter til fortsatt stor sykdomsbyrde og høy dødelighet.

Hjernesvulster rammer i alle aldre og er den hyppigste solide kreftform hos barn, og samtidig den hyppigste årsak til kreftdødelighet hos barn. Hjernesvulster er den syvende hyppigste kreftform hos voksne i Norge og den høyeste bidragsyteren til tap av livskvalitet hos pasienter med hjernesykdom under 50 år. Hjernesvulster er hyppigst i Norge og Island sammenlignet med resten av verden. Vårt helsevesen oppdager dem, men klarer ikke å behandle dem.

Det finnes mange forskjellige hjernesvulstdiagnoser. Selv med en såkalt godartet hjernesvulst er sykdomsbelastningen så høy at mennesker i enkelte tilfeller velger å ta sitt eget liv. Til tross for tilgjengelige behandlingsmetoder, er det svært lave tall for overlevelse i et femårsperspektiv for mange av de mest alvorlige diagnosene. De som får et lengre liv lever dette med et varig «fotavtrykk» i hjernen.

Glioblastom, den vanligste av alle hjernesvulstdiagnoser, er en høygradig hjernekreft som i dag behandles etter den ca. 20 år gamle Stupp-protokollen med en median overlevelse på cirka 1½ år for denne pasientgruppen.

For å gi hjernesvulstpasientene nye og bedre behandlingsmetoder, er det nødvendig å forbedre flere områder av behandlingene. Det er tre hovedutfordringer som melder seg når det gjelder behandling av hjernesvulster med medikamenter. Leveringsproblemene ved å få medisinene forbi blod-hjerne-barrieren og videre gjennom blod-hjerne-tumor-barrieren er en betydelig utfordring. Tumorens heterogenitet krever at medikamentene er tilpasset svulstens spesielle sammensetning. Cellenes tilpasning til behandlingen gjennom å bygge opp et nytt forsvar mot behandlingen. Pasientens evne til å tåle behandlingen og unngå unødvendig tap av funksjon er også en utfordring.

Standardprotokollen for behandling er dessverre ikke alltid effektiv. Hvis pasienten responderer bra på behandlingen vil det normalt sett gjennomføres seks uker med stråleterapi og seks måneder med kjemoterapi. En del pasienter opplever ikke at den har effekt, de får kun bivirkningene.

Svulsten blir dermed forsøkt behandlet mens den fortsatt er i pasientens hjerne, og usikkerheten rundt behandlingens effekt er stor. Nyere metoder hvor man kan prøve ut effekten av behandlingen på svulstvev utenfor pasientens kropp er under utprøving, men dette er foreløpig ikke en eksakt vitenskap. Vi trenger langt mer utprøving av dette, for å kunne fastslå hvor mye tid pasient og behandler sparer, samt den samfunnsmessige og -økonomiske effekten av den nye metoden for analyse. Det må «feilsøkes» bredt, og fortrinnsvis på kopier av svulsten utenfor pasientens kropp. Dette gjør man i dag innenfor forskningen, hvor man lager små organoider som er små kopier av den enkelte svulsten.

Alt dette er nybrottsarbeid som ennå ikke er tatt i bruk i behandlingen av pasientene, forskning tar tid. Tid er dessverre noe som de aller færreste hjernesvulstpasienter har lite av. Glioblastomer er så utålmodige av natur at deres celler deles i løpet av 16 dager. I løpet av et halvt år har en celle blitt til drøyt 2000, etter ett år har det økt til cirka 8,4 millioner celler. Inne i et trangt kranium er det ikke plass til slikt og pasienten vil dø, mest sannsynlig en god stund før ett år har passert.

Vi er derfor i et stadig kappløp med cellenes uakseptable vekst, og trenger et eget forskningsprogram over lang tid som sikrer penger og personellressurser nok til at forskningen innenfor det grunnleggende og kliniske kan pågå uten avbrudd. Dagens system med enkeltstående forskningsprosjekter er ikke tilstrekkelig for å knekke hjernekreftens nøtter. Langsiktighet og forpliktelse overfor forskningsmiljøene må prege innsatsen mot hjernesvulster. Vi trenger et hjernesvulstprogram som samler og styrer forskningsinnsatsen. Dette programmet må også inneholde forskning på hva det er som gjør at noen pasienter blir langtidsoverlevere, mot alle odds.

Norge må ta ansvar og lede innsatsen mot hjernesvulster. Vi har dyktige fagfolk og burde ha nok ressurser å stille til rådighet. Gjennom tilsvarende løsninger som IMPRESS kan dette løses med samarbeid mellom det offentlige og private. Hjernehelse, herunder hjernekreft, må prioriteres!