Forskning og høyere utdanning innenfor helsetjenestene

Allerede 5. januar er det invitert til åpen høring, og Hjernesvulstforeningen søker om å få møte for Stortinget for å presentere våre tydelige budskap om dette viktige området.

Slik vi ser det, så er det altfor lite fokus på utnyttelse av forskningskapasitetene i landet. Forskning må som en hovedregel ende opp med fundamentale endringer i tilbudet til pasienter, når det gjelder forskning innenfor medisin. Uansett om det dreier seg om grunnleggende basalforskning, translasjonell forskning som overfører kunnskapen til mennesker eller kliniske studier som går på mennesker, så må det være en tydelig rød tråd fra ende til annen.

Behovet for fri forskning innenfor akademia kan godt styres i større grad til områder som har betydning for helse og samfunnsøkonomi. Den frie forskningen er ikke noe som skal avskaffes, men det må være krav til at det skal ha relevans til viktige samfunnsområder og forbedring av tjenestene til landets innbyggere. Doktorgradsstudier bør settes i sammenheng innenfor mer overordnete programmer som sammen sikrer fremdrift i forskningen og at de bygger på hverandre.

Resultatene fra forskning som kun er enkeltstående doktorgradsstudier blir lett lagt vekk og ikke benyttet i stor nok grad. Brukerstemmen må bli tydeligere innenfor forskning. Vi som pasientorganisasjoner må også bli bedre til å «bestille» forskning, gjennom vårt samarbeid med sykehus, universiteter og høyskoler.

Ansvaret for relevant forskning er fra regjeringens side tydelig adressert til utdanningssektoren og spesialisthelsetjenesten. Lovene som ligger til grunn for deres virksomhet inneholder klare formuleringer om forskningen. Vårt mål som pasientforening er at forskning og behandling skal gå hånd i hånd. Forskningen må integreres i den daglige pasientbehandlingen, og sykehusdriften må sikre at det er penger nok til oppfølging av pasienter også etter at det er ferdigbehandlet.

Medisinske kvalitetsregistre som det kommende hjernesvulstregisteret, oppfølging av seneffekter gjennom bruk av studiesykepleiere og nevropsykologer og andre ressurser som sikrer at de lange linjene hvor all relevant kunnskap samles, må på plass. Vi kan ikke akseptere at våre skattepenger sløses bort på forskning som ikke er relevant eller ønsket, når det er knapt med midler.

Så lenge vi ikke har knekt nøttene som finnes innenfor alvorlig sykdom som kreft, nevrodegenerative sykdommer og seneffekter etter mottatt behandling, må vi øke fokuset på og finansieringsviljen til slik forskning.

Medisinsk sett er dette investeringer i overlevelse og livskvalitet. Samfunnsøkonomisk sett er dette investeringer i økt produktivitet. Kostnadsbildet må ikke dreies over til at dette er for dyrt, vi har rett og slett ikke råd til å la være som nasjon. Mer forskning innenfor dette området er ikke inflasjonsdrivende.