Styrke til alle pårørende!

Etter snart tre uker på SUS, på et rom sammen med sønnen min som har hjernesvulst, nytter jeg anledningen til å dele noen tanker som mor og pårørende. Å ha hjernesvulst er ofte komplisert. Hos oss har det tatt noen ekstra vendinger med infeksjon, shuntsvikt, fare for infeksjon videre i systemet og operasjon av shunt på et nytt sted. Alle disse fasene har tatt lang tid og jeg vet han har en utfordrende tid foran seg for å komme tilbake der han var fra før. Lange sykehusopphold er krevende, særlig for en ungdom på 15 år, og det er hjerteskjærende for foreldrene å se at det kjæreste de har, ikke har det godt.

Det å være pårørende er et godt stykke arbeid. Og når det står på som verst, er den hardeste delen av arbeidet følelsen av å ikke kunne være til nytte. For man vil jo så gjerne hjelpe, lindre og snu situasjonen. Av og til blir man maktesløs og oppgaven blir å bare være til stede. Noen ganger strekkes strikken langt utover tålegrensen. Det er ikke alltid man klarer å «danse i regnet», men man står oppreist fordi man ikke har annet valg.

Med dette går det en styrkehilsen til alle pårørende der ute. Dere er gode, sterke og fantastiske!

Mor og pårørende