For lett å beholde føreretten?

Gjennom sommerens kjøreturer mellom Namsos i nord og Arendal i sør har jeg sett og opplevd flere nestenulykker som har fått meg til å tenke på at det må finnes mange som får lov til å beholde førerkortet altfor lenge. Kanskje er det flere enn oss med klarlagt sykdom som også burde vært innom en lege for en sjekk eller en sensor på en vegstasjon for en praktisk førervurdering? Vi har i det minste krav til at vårt potensial for å utgjøre en farlig trafikant skal vurderes av en relevant spesialist, som gir oss helseattest for en kortere eller lengre periode.

Noen ganger er det slik at denne spesialisten kan oppleves å være strengere enn andre, i hvert fall etter det vi får fortalt eller selv opplever hvis vi kommer til en ny spesialist. Min opplevelse er at det i Norge er vanskelig å finne en felles forståelse for helsekrav til trafikanter. Enkelte leger kan være redde for at de blir stemplet som «den skyldige» når en ikke en gang kan kjøre traktor og rydde snø i sin egen innkjørsel, eller ta bilen og kjøre to kilometer til nærbutikken for å handle. Legene er gitt et stort ansvar for å sikre trafikanter mot seg selv og andre, og dette fortjener en langt mer detaljert førerkortveileder.

Felles faglige anbefalinger

I Storbritannia har de en svært detaljert og mye strengere tilnærming til førerett med hjernesvulstsykdom. Hvis denne skulle blitt innført i Norge, så hadde det vært langt færre av oss som kunne nytt friheten ved å selv være den som kjører rundt. Dyktige leger i Norsk Nevroonkologisk Interessegruppe (NNOIG) har derfor sett på de britiske reglene og gjort seg sine vurderinger om hvordan en felles og mer detaljert førerkortveileder innenfor hjernesvulstområdet bør se ut. Det som her presenteres er derfor en anbefaling, og ikke ennå noe som er fastsatt. Til tross for dette, så vil denne oversikten kunne være veiledende for ansvarlige spesialister når det gjelder helsekravene, og ikke minst en god oversikt for pasienter og pårørende. Oversikten forutsetter at det er gjort gode undersøkelser for å bestemme hjernesvulstens grad, samt enkelte molekylærbiologiske særtrekk som sier noe om prognose for videre utvikling og forventet helsemessig status.

Hovedreglene ved hjernesykdom under utvikling er:

Kognitiv svikt: «…når den kognitive svikten påvirker kjøreevnen», rom-retning, psykomotorisk tempo, trettbarhet, apraxi/agnosi/neglect. Ved mistanke om kognitiv svikt: spesifikk testing hos ergoterapeut og/eller nevropsykolog, samt en eventuell praktisk kjøretest ved en vegstasjon.

Klokketest og TMT-A og B er to måter å avklare kognitiv kapasitet gjennom praktiske oppgaver vurdert på tid, som gjerne brukes på eldre for å vurdere tap av kognitiv kapasitet. Disse er også velegnet til å vurdere om en pasient også har tilstrekkelig kapasitet og hurtighet til å være en trygg trafikant bak rattet.

Epilepsi: Anfallsfri ett år (også ved anfall med intakt bevissthet), (MYE) lenger ved høyere førerkortklasser. Dispensasjoner er det bare å glemme. Nevrologisk sykdom – neoplasmer gir behov for å vurdere hvor «stabil» er egentlig en pasient med en hjernesvulst? Mye kan utvikle seg mellom faste kontroller.

Legene sikrer oss alle

Anbefalingene fra spesialistene i NNOIG er basert på mange år med erfaring fra behandling av pasienter og er etter mitt skjønn gode retningslinjer som enten må komme i førerkortveilederen eller som en klar anbefaling om standard fra NNOIG til alle relevante spesialister. Selv om det neppe er mulig å oppnå full konsensus hos alle som får oppdraget med helsevurderinger for førerett, er det ønskelig at unntak fra disse anbefalingene blir nøye vurdert for spesielle tilfeller. Anbefalingene gjelder i stor grad for førerkortgruppe 1, og for førerkortgruppene 2 og 3 er det som oftest varig tap av førerett som vil være det rette. Med dagens regler vil dette også påvirke retten til å kjøre bobiler som ofte krever førerett i klasse C1.

Selv om det er sårt å «miste lappen» på grunn av sykdom, så er det enda sårere å være den som skader seg selv eller andre i trafikken. Å kjøre er det eneste vi skal gjøre, noe som krever full oppmerksomhet, godt syn, god hørsel og nødvendig kognitiv funksjon til at vi kan forstå trafikkbildet og handle raskt og riktig. Vi har ikke ordninger for begrenset førerett i nærområder, alle skal være i stand til å kjøre trygt og sikkert i 110-sonene på motorveiene på samme måte som i trange gater med store hekker som begrenser sikten i boligområder.

Legene skal sikre at vi ikke blir trafikale «tomsinger» som skaper fare, uansett hvor urettferdig vi måtte oppleve deres beslutning. Det at andre viser seg mindre kompetente i trafikkbildet enn det vi selv anser oss til å være, er ikke et vektig argument for at vi skal fortsette som sjåfører. Må vi begynne å ta setebeltet over den andre skulderen, så er det bare slik det er. Med dette grundige arbeidet med anbefalinger fra NNOIG så er det i hvert fall lagt et grunnlag for mest mulig rettferdig behandling av oss pasienter som gruppe. Hva som kommer i førerkortveilederen fra Helsedirektoratet etter at de er ferdige med sin revisjon vil forhåpentligvis bli kjent rundt årsskiftet.