Mikrotuber– glioblastomenes skjulte kommunikasjonskanal

Mikrotuber i glioblastomer er spesialiserte strukturer avledet fra glioblastomceller, som kan spille en viktig rolle i tumorens progresjon og motstandsdyktighet mot behandling.

Disse mikrotubene er en form for forbindelse mellom cellene. De er del av en nettverksstruktur som lar glioblastomcellene kommunisere og utveksle signaler, næringsstoffer og til og med genetisk materiale.

Mikrotuber bidrar til svulstens invasjonsevne, tilpasning til omgivelsene og motstand mot behandling. Dette skyldes at de fremmer kommunikasjon mellom glioblastomcellene og danner en slags «ledningsnettverk» mellom cellene. De kan bidra til glioblastomets motstand mot behandling ved å fordele stress-signaler og tillate celler å overleve selv i ugunstige forhold, slik som under stråling eller cellegiftbehandling. På grunn av deres rolle i tumorvekst og behandlingsresistens, kan mikrotuber være et mulig terapeutisk mål. For eksempel undersøkes strategier som forstyrrer mikrotubenettverk eller deres funksjon. Forskere i Bergen ledet av Hrvoje Miletic har i høst fått tildelt midler fra Kreftforeningen til å forske på mikrotubene.

Hvis forskerne klarer å finne ut av hvordan mikrotubene klarer å reparere skaden som stråling og cellegift gjør på DNAet i glioblastomer, vil dette kunne bidra til at det er mulig å forstyrre denne reparasjonsmekanismen. Hvis det i tillegg er slik at mikrotubene også transporterer næring mellom celler sammen med signaler vil det også være mulig å ødelegge eller forstyrre denne transporten og kommunikasjonen mellom cellene. Da vil behandlingen av glioblastom kunne bli langt mer effektiv enn det vi ser i dag.

Det forskerne tror i dag er at når noen glioblastomceller blir bestrålt, så fungerer de som er i trygge deler av hjernen som støtteapparat og bidrar til at antioksidanter og proteiner tilføres og hjelper de bestrålte cellene til å reparere seg selv. Stråleskade oppdages raskt og kommuniseres ut til alle andre glioblastomceller som et SOS-signal. Glioblastomer er også kjente for å være svært tilpasningsdyktige til endringer i mikromiljøet. Når det raskt går signaler i mikrotubene er det mulig med umiddelbar omorganisering og økt motstandsdyktighet mot behandlingen som pasienten mottar.

Mikrotuber støtter også glioblastomens invasive natur ved å legge til rette for infiltrasjon i omkringliggende vev. Dette gjør at tumorceller som overlever stråling, kan spre seg til områder med mindre strålingsskade, og danne nye vekstområder. Nesten som effektive T-bane-tunneler sprer mikrotubene sine dødelige celler til friske deler av hjernen og klorer seg fast. Gjennom ny forskning er det nå håp om å finne frem til effektive måter å kutte disse mikrotubene slik at pasientene kan få nye behandlingslinjer som kan veksles mellom. Det er dessverre slik at glioblastomer antageligvis har så sterk overlevelsesevne at legene nok kan trenge flere måter å forstyrre mikrotubene på, for å gi god effekt av behandlingen.

Vi ser frem til at forskningen på mikrotuber skyter fart og stiller med brukermedvirkere til Miletic og hans kolleger som skal forske på mikrotubene i årene som kommer.