Ninni Cecilie Øinæs

Ninni sovnet inn 25. februar  2025, etter mer enn 30 år som  hjernesvulstrammet. Skal en forening lykkes i sitt arbeid, er det nødvendig med engasjerte medlemmer. Ninni var en av pådriverne for at Hjernesvulstforeningen ble en realitet, da foreningen ble stiftet på hennes 57-årsdag, 22. mars 2009. På det tidspunktet hadde Ninni allerede vært en hjernesvulstpasient i om lag 15 år. Kun 42 år gammel ble hun ufør etter at hjernesvulsten og behandlingen av denne hadde påført henne varige tap av funksjon.

Ninni har lagt ned et stort arbeid for foreningen, og vært en ambassadør og formidler av den nevrologiske skaden som hjernesvulster og behandling medfører. For Ninni som var en karrierekvinne med stor kunnskap og jobbglede, var det vanskelig å skulle tre ut av arbeidslivet på grunn av de endringene sykdommen førte med seg. Det å ha problemer med å lese, regne og forstå seg på tall og setninger, nærmest over natten, er krevende for en som har sin jobbidentitet knyttet til nettopp slike oppgaver. Som økonomisjef og controller i Storebrand hadde hun et stort ansvar og bruk for sin kunnskap og sine ferdigheter, som plutselig ble borte.

I foreningen fikk Ninni jobbe videre med slike oppgaver, og var styremedlem fra foreningens start og til årsmøtet i 2015 hvor hun fikk sin avløsning. Sammen med Dag har hun preget foreningens utvikling fra å være en forening med kun et sentralt ledd, til også å få regionlag for mer medlemsnært arbeid. For sin innsats ble hun tildelt foreningens første æresmedlemskap. Dette henger høyt, foreningen har kun gitt to æresmedlemskap i løpet av sin snart 16-årige eksistens.

Ninni og Dag var også frontfigurer for foreningen, i foreningens første filmproduksjon. 1. mai 2012 var deg også i VG med budskapet om manglende rehabiliteringstilbud til hjernesvulstpasienter. Ninnis historie om å få tilbud om plass på eldresenter, som mor til to jenter på sju 12og ni år, satte ord på hvor dårlig hjernesvulstpasienter ble fulgt opp. Dag og jentene var de som sørget for rehabilitering for Ninni, der hvor det offentlige tilbudet sviktet.

Etter hvert fikk Ninni økende sykdomsplager og ble mindre til stede på foreningens arrangement. Gjennom kontakt med Dag fikk vi oppdateringer på hvordan det gikk med Ninni. Gjennom 30 år som hjernesvulstrammet har Ninni lykkes i å være sammen med familien, mye lengre enn hun nok så for seg da hun fikk diagnosen. Nå som plagene sykdommen ga, ikke lenger har sin virkning på Ninni er det mange som savner og minnes henne med glede. Ninni var en inspirasjon for mange av oss, og for foreningens tillitsvalgte og medlemmer en svært viktig del av vår felles historie.

Vi lyser fred over Ninnis minne, og sender våre varmeste tanker til Dag og øvrig familie.