Forventningsgap og økonomisk spagat?

Når det nå er slike følelser av  misnøye, er det nok også slik  at det er drevet frem av demagoger med overbudsretorikk (ofte omtalt som politikere) som i et valgkampår atter lover mer enn de tidligere har vist at de klarer å holde. Det sies at manns minne er kort, og det vet disse å utnytte. Fra USA har vi sett at misnøyen med demokratene sikret republikanerne en ekstraomgang med Donald Trump i Det hvite hus. I skrivende stund er det meste av det mange av oss anser som anstendighet og stabilitet fra USA fullstendig vekke, og kongressen synes satt fullstendig på sidelinjen.

De samme strømningene er nok til stede hos mange i Norge og andre europeiske land, hvor vi har et annet samfunnssystem med kollektive velferdsordninger. Skattebetalere som ikke har penger nok til å dekke regningene sine og sikre at det er mat på bordet, blir fort veldig misfornøyde med det bestående. Lovnader om raske og enkle løsninger på kompliserte problemer høres forlokkende ut, selv om det er eksperter som med rette advarer om å foreta slike skifter som garantert vil skape ustabilitet i styring av disse områdene. Kostnadsanslag som spriker med fem til åtte milliarder blir ikke vektlagt, med et oljefond som minner om onkel Skrues pengebinge og som er omtrent sprekkeferdig.

Det vi trenger er stødig styring. Det er ingen som ønsker en voldsom ustabilitet i priser og enda vanskeligere styring av landet. Likevel er det altså en rekke underlige forslag som leveres fra politisk hold, spesielt i en tid hvor vi nå har en ettpartiregjering som desperat trenger en varig, positiv endring i oppslutning. Både regjeringen og mange av opposisjonspartiene presenterer forenklede forslag til løsning, som selvsagt ikke er grundig utredet eller tar effekt før om en tid. Antageligvis ikke før etter at vi har avgitt våre stemmer i starten av september.

The Who ga i 1971 ut en sang om det å ikke bli lurt igjen. Den er etter min mening fortsatt verdt å lytte til. Lite, om noe, har forandret seg. Kildekritikk må anvendes, tenking og kunnskap må være styrende. Når det nå nærmer seg høstens stortingsvalg er det en mengde ting som skal rettes opp, og som skal gjøre alt så meget bedre. Jeg har vært såpass lenge i roller som tillitsvalgt at jeg har mer enn 30 års erfaring med omstillinger i Staten og skiftende politiske ledelser. Det skal langt mer enn det som kommer av forslag til løsninger for å imponere meg. Regulering av dynamiske prosesser er langt vanskeligere enn de kjappe løsningene tilsier.

Hurdalsplattformen var regjeringens arbeidsdokument og prioritetsliste over viktige saker. Nå som Senterpartiet valgte å gå ut av regjeringen med et aldri så lite «elektrosjokk», antageligvis for å finne tilbake til populariteten fra forrige stortingsvalg, er det Arbeiderpartiet som skal sikre at lovnadene i Hurdalsplattformen skal oppfylles. Vi har blitt lovet at FN CRPD skal lovfestes, og regjeringens forslag blir i overenstemmelse med ekspertenes utredning; menneskeretter skal inn i menneskerettsloven. Det kan synes som at denne saken har ventet i ett år på at Vedum & Co. skulle forlate regjeringskvartalet, selv Lubna Jaffery har signert oppropet om Likhetsløftet. Dermed kunne hun selv motta sin egen og de mange andre underskriftene som roper opp om at likhet ikke er på plass i Norge og at det kreves handling for å få likhet. Det er varslet at regjeringen fremmer en lovsak før sommeren, men vedtak i Stortinget og sanksjonering av loven vil først komme etter høstens valg. Det blir altså et annet stortingsflertall som må vedta å ta inn FN CRPD i menneskerettsloven.

Innføring av FN CRPD i menneskerettsloven vil også medføre at det blir enda vanskeligere å få innfridd rettigheter. Som Bård Hoksrud (FrP) har blitt sitert på når det gjelder innføring av offentlig finansierte tannhelsetjenester for alle, så er det ikke slik at det bare er love flere rettigheter når ikke de vi allerede har er blitt innfridd. Kommunene skal sørge for at mange av de nye rettighetene som skal gis forrang gjennom lovfesting av FN CRPD. Kommunene er de som har plikten til å innfri rettigheter i de aller fleste tilfellene. Kommunene får i stort sine penger gjennom Stortingets bevilgninger eller lovbestemt skattefordeling. De kan også ha noen egne inntekter gjennom formueskatt og annet, men det meste av pengene er det Stortinget som årlig gir til kommunene. Når oppgavene økes, må også Stortinget gi mer penger til kommunene. Så enkelt er det bare. Penger må følge med oppgaver og rettigheter.

Kommuner som før har klart seg høvelig bra er nå på full fart mot ROBEK-listen. Høye renter på lån som kommunene selv har og reduserte skatteinntekter som en følge av lån som skattebetalerne har. Tidligere overført ansvar for f.eks. rehabilitering fra spesialisthelsetjenesten til kommunene er nok også mer kostbart enn det som var antatt og kompensert gjennom økte overføringer.

I en tid hvor verden fremstår som et stadig mindre sikkert sted, skal vi også få på plass nye sykehusbygg, nye behandlingsmetoder, tjenester til et økende antall innbyggere, økte tannhelsehelsetjenester under det offentlige, flere sykehjemsplasser og andre rettigheter. Kostnadene ved alt dette er økende, og kommer på toppen av en underfinansiert (?) langtidsplan for Forsvaret som vil kreve mye av oss alle når det gjelder forståelse for at prioritering av noe betyr at man faktisk må si nei til det som kommer under streken.

Det er de aller færreste som setter pris på forandringer som de selv ikke har bedt om. Forventningsgapet øker også når det er nødvendig med harde prioriteringer. Vårens tariffoppgjør nærmer seg med stormskritt, og igjen er det et relativt stort gap mellom det som LO synes å ville kreve, og det som NHO vil gi i det såkalte frontfaget. Resultatet av forhandlingene innenfor frontfaget vil også bestemme mye av det offentlige oppgjøret, hvor rammen vanligvis følger frontfaget.

Mens de første forhandlingene om årets lønnsoppgjør starter, er det også varslet en ny prioriteringsmelding fra Helse- og omsorgsdepartementet. Her skal vi få forslag til hvordan helsevesenet skal prioritere mellom de forskjellige kostbare behandlingsmetodene; kort sagt få presentert prislappen på kvalitetsjusterte leveår for mennesker med alvorlig sykdom. Det er en stortingsmelding som vi har ventet lenge på, og imøteser med stor spenning. I starten av desember 2024 kom Teknisk beregningsutvalg for spesialisthelsetjenestens økonomi med sin rapport. Der var det ikke bare solskinn som ble spredd. De regionale helseforetakene forvalter om lag 11,5 prosent av statsbudsjettets utgifter, i underkant av 230 milliarder kroner. Med sterk prisvekst de siste årene har det vist seg at byggekostnader har gitt større behov for likviditet når det gjelder nye sykehusbygg. De nye sykehusbyggene er jo finansiert over helseforetakenes budsjetter, og helseforetakene sliter med å finne penger til nødvendige nybygg og oppgraderinger. Et forventet og budsjettert overskudd i driften av de regionale helseforetakene på ca. to prosent er redusert til 0,8 for 2023. 2024-tallene kjenner vi ikke ennå, men det er ingen grunn til å forvente at det kommer «gladtall» i regnskapet.

Helseplattformen i Midt-Norge er også en kostnadsdrivende joker i helseøkonomien. Det ser ut til at Stortinget vil følge saken nøye, men ikke stoppe videre innføring av Helseplattformen. Økende ventetider for behandling er beordret redusert kraftig, og det skal igjen kjøpes inn tjenester fra spesialister som driver privat. Ideologiske beslutninger om å redusere avtalespesialistene slo visst feil, og virkeligheten medførte at Vestre slo retrett og pålegger helseforetakene å kjøpe inn enda mer tjenester. Tjenester som skal finansieres over et budsjett som de i siste årene viste seg å være langt under det som kostnadene viste seg å være. Samfunnsøkonomene «gjetter» etter beste evne når det gjelder å anslå den såkalte deflatoren for det kommende året, og for 2022 var deres anslag på 2,7 prosent mens den faktiske deflatoren var på 6,2. For 2023 var det lagt inn 3,8 i statsbudsjettet og senere justert opp til 5,1 i revidert nasjonalbudsjett, mens faktisk deflator ble 4,5.

Starten på 2024 var jo preget av at det ble lovet tilleggsbevilgninger til spesialisthelsetjenesten samtidig som de fikk sine oppdragsbrev etter Stortingets budsjettvedtak. Slutten av året ble det lovet ekstra penger til ventetidsløft. 5,5 milliarder i økning til sykehusene utover det som var saldert budsjett for 2024 skulle bidra til at ventetidene skulle markant ned. Årets første måned viste at det på ingen måte slo til med reduserte ventetider. Vi går derfor inn i valgkampen med stor grad av usikkerhet om hvordan sykehusøkonomien ser ut i virkeligheten, og det er mange faktorer innenfor samfunnsøkonomi som ikke er mulig å fastslå. Regjeringen er antageligvis fortsatt i en økonomisk spagat, samtidig som forventningsgapet i et land med enorme summer i oljefondet er økende.

For oss som har en tendens til å henge rundt sykehus og avtalespesialister, mens vi venter på nye og bedre behandlingsmetoder er det spennende tider. Hvor dyrt blir årets lønnsoppgjør, blir det mer eller mindre penger å kjøpe medisiner og annen behandling for? Legemidler og ikke-medikamentelle behandlingsmetoder er jo ikke den største andelen av sykehusbudsjettene. Antageligvis ligger det ca. ti milliarder i budsjettet for slike kostnader, mens de øvrige ca. 220 milliardene skal dekke andre kostnader ved spesialisthelsetjenesten. Vi håper jo på at det skal være mulig å ta i bruk nye og mer effektive metoder, men det er altså ikke slik at det er store prosentandelen som er satt av til dette i budsjettet.

Forventningsgapet mitt er også stort. Jeg har forventinger om at vi skal få nye og bedre behandlingsmetoder, reduserte ventetider, forutsigbar og dekkende finansiering av helsetjenestene på alle nivåer og at våre rettigheter som funksjonshemmede i samfunnet skal lovfestes. Som en solid markering av at alt dette skjer, har jeg også en forventning om at det snart blir et «Funksjonshemmedes år», for å sette denne store gruppens behov på kartet. Uansett hvem som skal være på Stortinget og i regjering etter høstens valg, så trengs det klar og tydelig tale, ærlighet og langt bedre kommunikasjon med oss som er de funksjonshemmedes talspersoner. Det siste krever ikke mye, der er det lett å lukke gapet.

Se pressemelding her.